Ditt første andedrag er eit skrik
På plata All Born Screaming vender St. Vincent tilbake til, og reindyrkar, det som for mange har definert det kunstnarlege uttrykket hennar.
St. Vincent er artistnamnet til Annie Clark.
Foto: Alex Da Corte
Rock
St. Vincent:
All Born Screaming
Total Pleasure Records/VMG
Kvifor er det ein fest å lytte til St. Vincents nye album, All Born Screaming? Kvar skal ein byrje?
Kanskje med «Violent Times», som kjem vel halvvegs i plata: Eit veritabelt trøkk i blåsarar og gitarar dreg deg inn, idet røysta til Annie Clark skildrar søvnlause netter tyngde av dødsangst. Samstundes løftar ho fram biletet av dei vidgjetne leivningane frå Pompeii, der to menneskekroppar omfamnar kvarandre – det siste dei gjer før dei andar ut i vulkanutbrotet, som tok fleire tusen menneskeliv.
Ingen andre lagar musikk heilt som dette.
Eld og oske
Eld og oske er sentrale motiv på All Born Screaming, som innleier sin første mørke halvdel med flammane frå helvete («Hell Is Near») og mobiliserer eit slags håp midtvegs, som plata til slutt kraftfullt skal munne ut i med tittelsporet.
Tre år har gått sidan den elegante retroplata Daddy’s Home, men denne utgåva av St. Vincent er nok nærare den vi kjenner frå det beste albumet hennar, St. Vincent (2014), og oppfølgjaren Masseduction (2017). I dette tilfellet inneber dette ei revitalisering, ei tilbakevending til det som er essensen i denne artistens uttrykk.
St. Vincent er artistnamnet til Annie Clark.
Foto: Alex Da Corte
Eg oppdaga Annie Clark for alvor då St. Vincent kom, og frydar meg dermed over All Born Screaming. For verkeleg å kunne gå heile vegen og reindyrke sine eigne idiosynkratiske krumspring står Clark sjølv for produksjonen, som er merkt av ein tøyleslaus perfeksjonisme og kresen vitalitet. Tusenvis av versjonar og timar i studio har ført fram til årets utgiving – Clark har leitt fram, og rota rundt i, si heilt eigne verktøykasse, og dundrar på med sine herlege stakkato gitarriff og -soloar, i genialt arrangerte popkomposisjonar, som rommar velvalde nikk til både Prince og Nine Inch Nails.
Avgrunn og ekstase
På All Born Screaming er livet både avgrunn og ekstase, og St. Vincent trivst med å nærme seg ytterpunkta i tilværet. «The Power’s Out» siterer Bowies rytmespor på apokalyptiske «Five Years» (1972) og er klassisk St. Vincent – i songen samlar alle byens meir eller mindre lause fuglar seg i eit postapokalyptisk scenario, idet konfettien lavar ned til eit bakteppe av ein slags allsong av ulande gitarar.
Det avsluttande tittelsporet, som med sine knappe sju minutt får setje punktum denne gongen, trekkjer linene frå livets første stund til den siste: «We are all born screaming». For kva er det vi gjer idet vi trekkjer våre første pust og vert kasta inn i det jordiske livet? Vi har ikkje noko anna val enn å belje laus, la det stå til, og gjere så godt vi kan.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen, og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
St. Vincent:
All Born Screaming
Total Pleasure Records/VMG
Kvifor er det ein fest å lytte til St. Vincents nye album, All Born Screaming? Kvar skal ein byrje?
Kanskje med «Violent Times», som kjem vel halvvegs i plata: Eit veritabelt trøkk i blåsarar og gitarar dreg deg inn, idet røysta til Annie Clark skildrar søvnlause netter tyngde av dødsangst. Samstundes løftar ho fram biletet av dei vidgjetne leivningane frå Pompeii, der to menneskekroppar omfamnar kvarandre – det siste dei gjer før dei andar ut i vulkanutbrotet, som tok fleire tusen menneskeliv.
Ingen andre lagar musikk heilt som dette.
Eld og oske
Eld og oske er sentrale motiv på All Born Screaming, som innleier sin første mørke halvdel med flammane frå helvete («Hell Is Near») og mobiliserer eit slags håp midtvegs, som plata til slutt kraftfullt skal munne ut i med tittelsporet.
Tre år har gått sidan den elegante retroplata Daddy’s Home, men denne utgåva av St. Vincent er nok nærare den vi kjenner frå det beste albumet hennar, St. Vincent (2014), og oppfølgjaren Masseduction (2017). I dette tilfellet inneber dette ei revitalisering, ei tilbakevending til det som er essensen i denne artistens uttrykk.
St. Vincent er artistnamnet til Annie Clark.
Foto: Alex Da Corte
Eg oppdaga Annie Clark for alvor då St. Vincent kom, og frydar meg dermed over All Born Screaming. For verkeleg å kunne gå heile vegen og reindyrke sine eigne idiosynkratiske krumspring står Clark sjølv for produksjonen, som er merkt av ein tøyleslaus perfeksjonisme og kresen vitalitet. Tusenvis av versjonar og timar i studio har ført fram til årets utgiving – Clark har leitt fram, og rota rundt i, si heilt eigne verktøykasse, og dundrar på med sine herlege stakkato gitarriff og -soloar, i genialt arrangerte popkomposisjonar, som rommar velvalde nikk til både Prince og Nine Inch Nails.
Avgrunn og ekstase
På All Born Screaming er livet både avgrunn og ekstase, og St. Vincent trivst med å nærme seg ytterpunkta i tilværet. «The Power’s Out» siterer Bowies rytmespor på apokalyptiske «Five Years» (1972) og er klassisk St. Vincent – i songen samlar alle byens meir eller mindre lause fuglar seg i eit postapokalyptisk scenario, idet konfettien lavar ned til eit bakteppe av ein slags allsong av ulande gitarar.
Det avsluttande tittelsporet, som med sine knappe sju minutt får setje punktum denne gongen, trekkjer linene frå livets første stund til den siste: «We are all born screaming». For kva er det vi gjer idet vi trekkjer våre første pust og vert kasta inn i det jordiske livet? Vi har ikkje noko anna val enn å belje laus, la det stå til, og gjere så godt vi kan.
Øyvind Vågnes
Øyvind Vågnes er forfattar, professor ved Universitetet i Bergen, og fast musikkskribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Det er ein svir å oppleve korleis den bokelskande Matilda tar eit oppgjer med vonde rektor Trunchbull.
Foto: Grethe Nygaard, Rogaland Teater
Festleg framsyning av musikalen Matilda
Matilda har i årevis gjort suksess som musikal. No også på Rogaland Teater.
Den tsjekkiske nasjonalromantikaren Antonín Dvořák (1841–1904).
Grått og keisamt
Bestion mislukkast i å modernisera Scarlatti og Dvořák.
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.