«Epla figurerer i mange av Hauge sine dikt»
Foto: NTB
Også denne fredagen eit eplegrønt dikt; i september tenkjer eg på eple jamt. Ikkje fordi eg må få plukka dei, stabla dei i kasser, som i diktet – nei, det er mykje meir lystprega, det handlar berre om å ete dei. Grøne, raude, søte, syrlege. Sjå korleis epleskrotten blir så mykje raskare brun enn på dei epla ein kjøper resten av året.
For fruktbonden og poeten Olav H. Hauge (1908–1994) var nok eplehausten mindre lettbeint. Det var arbeid og uro òg. Epla figurerer i mange av Hauge sine dikt, for han var ein diktar som skreiv om kvardagen kring seg; om epla, elva, årstidene, bøkene han las. Det er eit stort formmessig spenn i dikta til Hauge. Men dei fleste som kjenner poesien hans, vil kjenne att den nokså enkle og røyndomsnære stilen i «Grøne eple», henta frå Dropar i austavind (1966).
På få liner kallar diktet fram både ein stad, eit arbeid, ein sommar og ei livshaldning. Det opnar med to uglade observasjonar om korleis sommaren har vore, om konsekvensane. «Men», seier diktet i tredje lina, og viser oss vanen og erfaringa hos fruktbonden: «Grøne eple er betre enn inkje». Eit slags visdomsord, som ikkje er utypisk Hauge. Siste lina understrekar perspektivet hans: Det er vel ikkje uvanleg med den slags somrar så langt nord.
Eg les ikkje dette diktet med eit allegorisk blikk. Det er den tolmodige rytmen og det grøne biletet diktaren teiknar opp – syrlege grøne eple, regngrøne marker – som talar til meg. Rytmisk reflekterer diktet den roa som finst i erfaringa. Og av og til er spørsmålet om kva diktet tyder, heilt overflødig.
Anna Kleiva
Grøne eple
Sumaren var kald og regnfull.
Epli vart grøne og flekka av skurv.
Men eg plukkar og sorterar
og staplar kassane i kjellaren.
Grøne eple er betre enn inkje.
Bygdi ligg på 61° breidd.
Olav H. Hauge
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Også denne fredagen eit eplegrønt dikt; i september tenkjer eg på eple jamt. Ikkje fordi eg må få plukka dei, stabla dei i kasser, som i diktet – nei, det er mykje meir lystprega, det handlar berre om å ete dei. Grøne, raude, søte, syrlege. Sjå korleis epleskrotten blir så mykje raskare brun enn på dei epla ein kjøper resten av året.
For fruktbonden og poeten Olav H. Hauge (1908–1994) var nok eplehausten mindre lettbeint. Det var arbeid og uro òg. Epla figurerer i mange av Hauge sine dikt, for han var ein diktar som skreiv om kvardagen kring seg; om epla, elva, årstidene, bøkene han las. Det er eit stort formmessig spenn i dikta til Hauge. Men dei fleste som kjenner poesien hans, vil kjenne att den nokså enkle og røyndomsnære stilen i «Grøne eple», henta frå Dropar i austavind (1966).
På få liner kallar diktet fram både ein stad, eit arbeid, ein sommar og ei livshaldning. Det opnar med to uglade observasjonar om korleis sommaren har vore, om konsekvensane. «Men», seier diktet i tredje lina, og viser oss vanen og erfaringa hos fruktbonden: «Grøne eple er betre enn inkje». Eit slags visdomsord, som ikkje er utypisk Hauge. Siste lina understrekar perspektivet hans: Det er vel ikkje uvanleg med den slags somrar så langt nord.
Eg les ikkje dette diktet med eit allegorisk blikk. Det er den tolmodige rytmen og det grøne biletet diktaren teiknar opp – syrlege grøne eple, regngrøne marker – som talar til meg. Rytmisk reflekterer diktet den roa som finst i erfaringa. Og av og til er spørsmålet om kva diktet tyder, heilt overflødig.
Anna Kleiva
Grøne eple
Sumaren var kald og regnfull.
Epli vart grøne og flekka av skurv.
Men eg plukkar og sorterar
og staplar kassane i kjellaren.
Grøne eple er betre enn inkje.
Bygdi ligg på 61° breidd.
Olav H. Hauge
Fleire artiklar
Foto: NTB
«Epla figurerer i mange av Hauge sine dikt»
Filmen til Egil Pedersen hadde verdspremiere på filmfestivalen i Toronto i september.
Foto: Ymer Media
This ædnan is your ædnan
Forfriskande skildringar av føkkings Nesseby, om enn med litt overtenning på å koma det korrekte i forkjøpet.
Pasta med traktkantarellar, fløyte og parmesan.
Foto: Dagfinn Nordbø
Skogens gull
Eg er så heldig å ha vener med hytte, og dei forsyner meg med alt eg orkar av godsaker som veks på bakken.
Teikning: May Linn Clement
Einstonige undertonar
Me kan seia noko med ein spørjande eller fortruleg tone, slå fast at «det var nye tonar» eller få høyra at me ikkje skal ta den tonen.
Ellen Dorrit Petersen og Renate Reinsve spelar mødrene til dei to seks år gamle skulekameratane.
Foto: Norsk Filmdistribusjon
Stilfull Oscar-kandidat
Den norske Cannes-suksessen Armand er ein formsterk debut.