Religion

Jone Gro Salomonsen

Jeg har lest Rune Slagstads «Det kyrkjelege hamskiftet», som er en kommentar til Jan Ove Ulsteins bok Oppbrotsteologi på det lange 70-talet, med særlig referanse til fagmiljøet ved Menighetsfakultetet (MF). Men jeg synes debatten Jan Ove Ulstein legger opp til, er begrenset. Personene som deltok i samtalen under boklanseringen eller via tekster i Dag og Tid snakker for eksempel fortsatt om kvinneteologi (Trond Skard Dokka fra teologisk fakultet (TF) skiller seg ut). De har ennå ikke kommet fram til 1970 og feministisk teologi, og hvordan denne importerte varen gnagde på teologiens hagegjerde. Og hvorfor hører vi ikke mer om motkulturens enorme krefter og betydning, inklusive for teologien?

Hvis vi ser bort fra den særnorske, autoritære og reaksjonære ml-bevegelsen, så representerte 1960-tallet en kulturell og sosial normrevolusjon i hele den vestlige verden. Dannelsen av etterkrigstidens sivile og politiske motstand i form av borgerrettighetsbevegelser som tok til gatene etter prinsippet om «non-violence action» startet i USA tidlig på 1960-tallet og spredte seg til Vest-Europa, Latin-Amerika og Afrika. Ny kunnskap ble skapt og nye holdninger demonstrert og spredt i offentlige rom gjennom sivil lydighet, fredsbevegelser, militærnekting og antivietnamkrigbevegelser, kvinnebevegelser, ungdoms(opprørs)bevegelser, nyfeminister, krav om prevensjon, p-piller og seksuell frihet/revolusjon, eksport av Østens religioner til vesten, hippiebevegelser, radikal ny musikk/ nye rytmer, pop og rock og Woodstock, psykedelia og dopkulturen, nye religiøse bevegelser, nyatesime og brudd med tradisjoner.

Fra 1970-tallet i Norge, inkorporering i lovverket: likestillingslov, nye navnelover, rett til selvbestemt abort, generell oppvåkning til kunnskap og ny bevissthet om verdens beskaffenhet, naturens økologiske skjørhet og de ekstremt urettferdige forskjellene mellom mennesker, nasjoner, raser, kjønn, og etter hvert seksualiteter. I tillegg radikalt økende politisk bevisstgjøring av en hel generasjon gjennom nye medier, skolereformer, lånekassa og en sosialdemokratisk høyere-utdanning-til-folket-politikk.

Det er bare på MF den sementerte dualismen fra krigens dager «Teologisk konservativ, politisk radikal» kan fortsette å være er et slagord. «Politikk» i dette slagordet betyr «demokrati = folkestyre + individuell rettssikkerhet», slik at «politisk radikal» enkelt og greit betyr «støtte til nye, radikale former for demokrati (det vil si radikalt inkluderende folkestyre + flere lovfestede individuelle rettigheter) og økende applisering av demokrati som styringsmodell (for eksempel i kirken)». Men altså fortsatt (i teorien) teologisk uaffisert. Eller bedre: Det søkes ingen (intensjonell) vekselvirkning mellom praktisk politisk læring, kritisk tenkning, ny erfaring og teologisk refleksjon.

På TF og i Studentforbundet levde vi derimot i verden, med verden, og var en del av eller berørt av denne radikale oppvåkningsbølgen, både kulturelt, politisk, teologisk og personlig. Den angikk alle sider av våre levde liv («det personlige er politisk er teologisk»), våre erfaringer av hvordan samfunn (ikke) kan endres, samt alt angående refleksivt og intellektuelt arbeid. Ikke minst var ansvaret for «å nytolke teologien ikke-patriarkalsk» en utfordring. Det impliserte tolkning i lys av ny kunnskap og ny erfaring av hva det vil si å være et menneske, hva frihet egentlig er, hva kvinne betyr, hva samfunn er, hva rettferdighet er, hva natur betyr, hva solidaritet og nestekjærlighet impliserer, hva mer gudsbegrepet utsier. Det betydde analyse, og analyse forutsetter premisser, kriterier, og til en viss grad bruk av teori. Gjerne kritisk teori, marxistisk teori, kjønnsteori, semiotisk teori – for å kunne lese tekster bedre og mindre uskyldig og oppdage lokale, hjemmesnekrede ontologier og altfor-menneskelige tidsbestemte påstander som kiler seg inn. Bli i stand til å søke etter flere betydningslag, flere tolkningsmuligheter, om det som dreier seg om bibelske tekster eller luthersk dogmatikk.

De er moderne nyskapninger og står logisk i et antagonistisk forhold til nedarvet teologisk konservatisme. Det sier alt om grensene for hva «politisk radikal» i en slik kontekst kan referere til. Hvilket tar oss tilbake til det særegne og begrensende fagmiljøet produsert på MF på 1960-tallet, 1970-tallet, 1980-tallet og så videre. Og den tvilsomme akademiske så vel som allmenne nytten av sjablongen «teologisk konservativ, politisk radikal».

Jone Gro Salomonsen er professor ved det teologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo.