Kronikk

Frode Sæland

«Historikerstrid» viser til kontroversen som oppsto da Jürgen Habermas angrep historikeren Ernst Nolte i Die Zeit i 1986 og kritiserte ham for en apologetisk tendens i behandlingen av jødeutryddelsene. Andre historikere ble også kritisert for et revisjonistisk historiesyn og for forsøk på å relativisere holocaust.

Søbye har ikke slike ambisjoner: Målet er å forsvare Marte Michelets (MM) bok Hva visste Hjemmefronten? mot kritikken fra historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (BBT) i Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (Rapport) og samtidig føre et forsvar – for sin egen troverdighet, sitt engasjement for MMs bok og sitt perspektiv.

Selvgodt

Søbye etablerer troverdighet ved en dobbel manøver. Først ved å innrømme at han har gjort feil – flere feil, men at det er så altfor menneskelig å feile. Slik prøver han å komme kritikerne i møte, ved å innrømme egne feil og samtidig gjøre MM uangripelig, fordi også hun har innrømmet å ha gjort noen feil. Det er kokettering å bagatellisere de små feilene Søbye og Michelet har kommet i skade for å gjøre, mens BBTs påvisning av feil i MMs bok blir karikert.

Deretter etablerer han en suveren forfatterposisjon på en selvopptatt måte. Vi skjønner fort at det ikke kan være noen som vet, kan og har reflektert så mye om dette emnet som ham. I de to første kapitlene opptrer ordet «jeg» 120 ganger, noe som gir minst ti «jeg» per side. Riktignok er boken en personlig beretning, men blir ikke dette noe overdrevet? Det selvgode preget holdes gjennom teksten og svekker forfatterens troverdighet.

Metodekritikk

Søbye kritiserer BBT for deres metode i Rapport. Ikke bare kritiseres de for å bruke en uegnet metode for å avgjøre gyldigheten i MMs påstander, de mangler også perspektiv på det de gjør – deres «overgripende perspektiv» er kun å konfrontere MMs konklusjoner. Historikertrioen makter ikke å etablere «en overordnet og reflektert ramme» for sine vurderinger, og de utvikler heller ikke nye hypoteser eller perspektiver, som forventet i en undersøkelse av jødeforfølgelsene i Norge. Budskapet er dobbelt. Søbye innrømmer at historikernes framgangsmåte er relevant og legitim, men han liker ikke resultatene. Samtidig avvises det avgrensede mandatet for Rapport i utgangspunktet.

Historikerne kritiseres for metodiske mangler – de redegjør ikke for historiefaglige metoder, de har ingen «generell metode for kildekritikk», og deres store kildekunnskaper kombineres med «et ganske naivt forhold til kilder». Søbye går inn for en epistemologisk anarkisme. Han hevder at det ikke finnes «noen metode eller en standardprosedyre» som kan avgjøre om utsagn er riktige, og viljen til ny kunnskap er så sterk at han mer enn gjerne vil «bryte med alle normer for høflighet og historiske metode, og alle andre metoder for den sakens skyld». I sin iver etter å forkaste metodiske standarder står han i fare for å kaste barnet ut med badevannet.

«Minneforskyving»

I dette spenningsfeltet er det ikke rart at det går i ball med hensyn til forståelsen av kildekritikk og fortolkning. Forvirringen kan illustreres med et ord han henger seg opp i – «minneforskyving». Bruk av tankeredskapet ansees som tvilsom – som (bort)forklaringstriks, justeringsregel og regelrett korreksjon av informantuttalelser. Det ligger imidlertid til historikerens daglige dont å fastslå at informanter, memoarforfattere og andre husker feil. De fleste bruker eufemismer som «minneforskyvning» eller «erindringsforskyvning» for å skåne leserne for det som kan oppfattes som en brutal dom. Det er ikke noe mer i det enn det. Bruk av kritisk innsikt inngår i fortolkningsarbeidet der kildekritisk undersøkte utsagn sammenføyes i tidsforløp og rekonstrueres til historiske fakta – i en historisk sammenheng. I diskusjonen om Sønsteby og Steltzers varsler aksepterer ikke Søbye historisk kontekst – og hans spørsmål om hva som er sannsynlig eller ikke kan utelukkes, er og blir rent hypotetiske – som hos MM. Hypotetiske historieforløp er ikke historikernes sak, og som regel er ny kunnskap som ikke lar seg etterprøve mennesker imellom, verdiløs.

Det er svarene som teller

Søbye er i liten grad opptatt av spørsmål om gyldighet, sannhet og objektivitet – og er uklar i spørsmålet om forskningens sannhetssøkende karakter. På den ene siden skal historikerne etterstrebe sannhet, på den andre siden framstilles tale om sannhetssøkende vitenskap som pompøst og pretensiøst. Raljering over Rapport som en uavhengig og upartisk sannhetskommisjon er ikke langt unna. Han har merket seg en formulering i rapportens etterord om at MMs bok ikke framstår som «sanningssøkjande». Begrepet hentet fra de forskningsetiske retningslinjene slår fast at: «Vitenskapens viktigste forpliktelse er idealet om å søke sannhet.» BBTs konklusjon om at hovedfortellingen ikke står seg, og at boken ikke framstår som sannhetssøkende, er forsiktig formulert, men uttrykk for en fundamental kritikk av hennes prosjekt. Kritikken rammer også Søbyes posisjon. Han liker ikke å tenke på at BBT kan ha rett i «sin universelle dom» over alle som kan tenkes å finne kvaliteter hos Michelet. Forskningens sentrale verdi reduseres til et spørsmål om hvem som har rett til å pryde seg med karakteristikken «sannhetssøkende». Retorisk spør han om det ikke finnes påstander og teser i hennes bok som «faktisk er godt belagt», om det ikke er sammenhenger BBT overser, og om ikke hun ikke «kan ha rett i noe». Han ender opp med et poeng fra boklanseringen om at det er av stor verdi i seg selv at spørsmålene reises.

De fleste historikere vil si tvert imot – det er svarene, resultatene og konsistente forklaringer som teller. Her anes en dobbel standard: Verdier i de forskningsetiske reglene relativiseres og trivialiseres, og distinksjonen mellom teksttyper viskes ut. BBTs analyse av MMs påstander, basert på forfatternes vitenskapelige arbeider, likestilles med Søbyes «pamflett», eller rettere kampskrift, mot historikerne og i forsvar for hennes fortelling. Som fortellinger refererer de likevel til forskjellige sannhetskrav – og kan derfor ikke sidestilles som like gyldige.

Mistenkeliggjøring

Søbye synes Rapport er «en rar bok». Den svarer ikke til forventninger om hva en bok om jødeforfølgelsene høsten 1942 bør inneholde. Hans ønske om en bred, historiefaglig framstilling av forfølgelsene settes opp mot Rapports nokså snevre mandat. Han går i en ikke uvanlig fallgruve for anmeldere: å kritisere en bok for det den ikke er, snarere enn for det den er. Premisset for Rapport aksepteres med andre ord ikke.

Han finner flere av historikernes konklusjoner «oppsiktsvekkende», deres bortforklaringer og frikjenninger er «forbløffende», og deres overfladiske kildebehandling «ganske opprørende». Trioen henger seg opp i lite relevante forhold, viser mangel på distanse og perspektiv og vikler seg inn i selvmotsigende resonnementer. Av og til har de likevel viktige poeng. Budskapet er ikke til å misforstå – sett motstanderens argumentasjon i et dårlig lys, og så tvil om evnen til metodisk refleksjon.

Selv om Søbye ikke helt vil skjønne hva slags bok Rapport er, slår han utvetydig fast hva som skal være hovedperspektivet – eller «hovedspørsmålet som står til diskusjon: det norske bidraget til holocaust». Hans perspektiv handler om «det norske Holocaust». Det er åpenbart hvorfor selvforsvar og forsvar for perspektivet er så viktig. MM er hans fremste disippel i undersøkelser av «det norske Holocaust». Faller hennes bidrag, rammes også hans perspektiv. Han kunne ha forsøkt å begrunne eller nyansere perspektivet ytterligere, men tyr til devisen angrep er det beste forsvar. Det er noe intellektuelt innsnevrende over insisteringen på et perspektiv alle skal forholde seg til.

Antisemittisme

Søbye aksepterer MMs premiss om at antisemittiske holdninger og antisemittisme var utbredt i mellomkrigstidens samfunn. Forklaring på motstandsledelsens påståtte unnfallenhet ved å vise til at slike holdninger «strakte seg langt inn i den organiserte motstandsledelsen» deles likevel ikke. Hverken MM eller Søbye klarer å bestemme fenomenet nærmere. Antijødiske strømninger og uvilje forekom i flere former, og antisemittismen fantes i mange varianter: som tradisjonell kristen (lutheransk eller katolsk) antijudaisme, eldre antisemittiske stereotypier, en moderne eller «ny» antisemittisme (som i Tyskland), en völkisch-rasistisk antisemittisme (NSDAP), og en latent, situasjonsbestemt antisemittiske stemning, som i den norske befolkningen.

Han skiller i liten grad mellom former for antisemittisme som en mer eller mindre fasttømret ideologi eller «livsanskuelse» – som i nazismen – og antijødiske fordommer, forestillinger og stereotypier som i ulik grad gjorde seg gjeldende i befolkningen. Hva som skiller en mulig «norsk» variant fra den ekstreme, rasebiologiske antisemittismen nazistene sto for, er uklart.

Brodersens syn

I sin iver etter å plassere Arvid Brodersens syn innenfor en fascistisk forestillingsverden overser Søbye kompleksiteten i saksforholdet og de mange varianter av antisemittisme som gjorde seg gjeldende i den antisemittiske oppbruddsstemningen i Tyskland i året 1933 – et oppbrudd som reflekteres i Brodersens artikler, uten at han viste noen affinitet til den völkisch-rasistiske antisemittismen i nazistisk tapning. Søbye skjønner ikke at den moderne antisemittismen av kristenkonservativt preg, som den tyske høyresiden og det nasjonalkonservative ledelsessjiktet var tungt infisert av, ikke gikk inn for en «eliminatorisk» eller voldelig løsning av «det jødiske problemet», jf. tvetydige «forsvinne». Ifølge Hans Mommsen er det tale om en segregasjonistisk antisemittisme som med ulik aksentuering ville sjalte ut jødene fra det offentlige liv og begrense eller avskaffe deres statsborgerlige rettigheter, med mulige unntak for assimilerte jøder som hørte hjemme i Tyskland eller kun veteraner fra første verdenskrig – samt forbud mot såkalt østjødisk immigrasjon, eventuelt repatriering. Flere tok til orde for å etablere en jødisk stat i deler av Nord- eller Sør-Amerika under internasjonalt samarbeid. Tankegangen skiller seg klart fra den ekstreme, rasistisk motiverte antisemittismen til ytre høyre.

Ifølge MM og Søbye var antisemittismen virksom under jødeforfølgelsene i Norge. Søbye reserverer seg likevel mot forenklende slutninger om at antisemittisk holdning fører til antisemittisk handling. Det er viktigere å undersøke spørsmålet. Forskningsoppgaven er ikke å undersøke i hvilken grad antisemittiske strømninger gjorde seg gjeldende i befolkningen, men «hvorvidt» slike strømninger «ble nedfelt i motstandsbevegelsens forsvarskamp». Årsaksvariabelen er med andre ord udiskutabel – det dreier seg kun om å undersøke i hvilken utstrekning motstandsledelsen ble fordervet. Slik blir MMs «funn» modifisert, uten at det stilles spørsmålstegn ved om premisset er holdbart. Uten å vente på svar går han inn i det hypotetiske med spørsmålet om hva som kunne ha skjedd dersom «kampen mot antisemittismen» hadde stått høyere oppe på motstandsbevegelsens agenda. Det er noe kunnskapsmessig fastlåst og autoritært i omtalen av denne ideologiske drivkraften.

Fagkritisk røykteppe

Søbyes behandling av de tre historikerne er samlet sett selektiv, tendensiøs og raljerende. Hovedsaken er å mistenkeliggjøre deres motiv, å redusere deres metode, for så å så tvil om deres forståelse av antisemittismens betydning. Metoden er til forveksling lik eksklusivt kantineslarv fra Blindern på 1970-tallet, da det gjaldt å gjøre narr av andre og «ta» politiske motstandere. På denne måten gjør han en viktig prinsipiell diskusjon om gyldighetskrav i forskningen om til noe annet – til en politisk debatt.

Søbyes forsøk på prinsipiell kritikk treffer i liten grad. Han har lite substansielt å komme med. Hans upresise gjennomgang kan vanskelig vurderes som annet enn en vitenskapsfilosofisk flopp. En fagkritisk retorikk tjener som røykteppe for den metoden han behersker – høyintensitetsdebatt med innslag av hersketeknikk.

Ved veis ende?

Søbye avslutter forsvaret av sitt perspektiv ved å vise til en ytring av Arne Skouen i Dagbladet i 1979. Skouen skriver at «vi» (nordmenn) sitter i glasshuset med «vår norske Holocaust», at vi frykter fortvilelsen over «egen skyld», for «det var nordmenn» han så i Calmeyergata, «ikke tyskere», da han observerte for motstandsbevegelsen under arrestasjonene av jødiske menn i oktober 1942. Temaene «vi/vårt», «skyld og ansvar» samt selvkritisk refleksjon over «nordmenn» som «medskyldige» medløpere presenteres pregnant. Hedersmannens skyldbetyngede inntrykk av statspolitifolk og Germanske SS Norge-menn i svarte uniformer i aksjon, utløst av serien Holocaust vist på NRK TV i 1979, blir av Søbye brukt som belegg for at perspektivet han har vært talsmann for de siste tjue årene, er det eneste korrekte.

Inntrykket er at han er ved veis ende med sitt prosjekt. I forhold til et internasjonalt forskningsperspektiv, hvor nazistenes forfølgelse og utryddelse av jødene i Europa står sentralt, og hvor regionale studier av utryddelsens dynamikk og lokale varianter av medløperi inngår i et overordnet perspektiv, er perspektivet begrenset og provinsielt – han har kun blikk for det som skjedde i Norge. Et retorisk forsvar klarer ikke å skjule realiteten – MMs bok innfrir overhodet ikke. Vi vet ikke om motstandsledelsen ble varslet om aksjonene i forkant, vi vet ikke om motstandsledelsen visste noe kvalitativt annet i oktober 1942 enn tidligere på året, og påstandene om antisemittismens avgjørende betydning er og blir postulat.

Søbye når ikke Habermas til knærne med hensyn til ambisjon om kraften i de bedre argumenter, tvangsfri kommunikasjon og saklig diskusjonskultur. Hadde han brukt sin kritiske energi på å slå ned på historierevisjonisme og tendenser til relativisering av holocaust, ville han kunne få respekt. Oppgjør av denne typen kunne også ført til en historikerstrid.

Frode Sæland er historikar.