Utdanning

Steinar Stjernø

Dette er eit svar på essayet il Rune Slagstad i DAG OG TID 16/2021.

Rune Slagstad (forrige nummer av Dag og Tid) og jeg har i mange år hatt ulike oppfatninger om utviklingen i høgre utdanning – særlig etter at det utvalget jeg ledet la fram utredningen Sett under ett (NOU 2008: 3). Han skriver at fusjonene i høgre utdanning har gitt «dårlegare universitet, dårlegare høgskuler og meir byråkrati». Jeg arbeidet med profesjonsutdanning i en høgskole i nesten 50 år og har bare plass til å kommentere det temaet her.

De siste 50 åra har Stortinget gjennom en rekke vedtak endret det todelte systemet med universiteter og høgskoler i høgre utdanning. Det skjedde definitivt ved overgangen til 2000-tallet da Stortinget påla høgskolene å drive forskning og gjorde det mulig for høgskolene å bli universitet hvis de skaffet seg fire phd-utdanninger. Da utvalget jeg ledet, avga innstilling i 2008, var høgskolene i Agder og Stavanger med sine lærer-, helse- og sosialarbeider og ingeniørutdanninger blitt universiteter. Slike utdanninger var i ferd med å bli universitetsutdanninger også i Tromsø og Bodø, og andre høgskoler hadde stilt seg i køen. Det todelte systemet var altså brutt sammen. I dag er de aller fleste studentene i disse utdanningene universitetsstudenter, og om få år er nesten alle det. Norge har altså ikke et todelt system i høgre utdanning, men det som betegnes som et hierarkisk system – et felles system, der alle institusjonene driver forskning, men i ulik grad og på ulike områder.

Hovedproblemet i Rune Slagstads artikkel er at det er en nostalgisk beskrivelse av de korte profesjonsutdanningene uten empirisk belegg. Han beskriver ikke situasjonen i disse utdanningene for noen tiår siden – før fusjonene og legger implisitt til grunn at det var gode utdanninger. Men hovedbildet var at mange ansatte – særlig i helsefagutdanningene – hadde lav kompetanse og var høgskolelærere med bare tre år høgre utdanning. De hadde yrkespraksis, men for mange lå den tiår tilbake, fordi få sluttet og gikk tilbake til yrkesfeltet. Få skrev lærebøker, drev FoU-arbeid, eller var kjent med internasjonal forskning på feltet sitt. Kulturen var ofte innadvendt og sterkt ideologisk forankret. Der det fantes folk med annen høgre utdanning enn profesjonsutdanning, var det et lite antall – for eksempel jurister, psykologer og samfunnsvitere – som knapt utgjorde et faglig miljø. Fusjonene – særlig høgskolereformen til Hernes – la til rette for kompetanseløft for de ansatte, bredere faglige miljøer og biblioteker med tilgang til internasjonal faglitteratur og store databaser – og ikke minst bygninger og annen infrastruktur på høyde med universitetene.

Han skriver at Sett under ett ikke inneholder noen refleksjon over egenarten til profesjonsutdanningene. Det er feil. Tvert imot omtales forholdet mellom teori og praksis, utdanningssted og praksissted, studiekvalitet, kompetanse og akademisering. Vi viste til evalueringer av de store profesjonsutdanningene, som pekte på at arbeidsinnsatsen fra studentene enkelte steder var for lav, som tydet på at de ikke møtte store nok krav, og at det kunne være svak sammenheng mellom praksisperioden og utdanningen ellers. Vi omtalte ønskelige og ikke-ønskelige former for akademisering. Vi viste til at yrkesutøvelsen burde bli mer kunnskapsbasert fordi kompleksiteten i samfunnet øker. Brukernes høyere utdanningsnivå og en mer etnisk sammensatt befolkning krever større evne til prinsipielle resonnementer, avveining av motstridende hensyn og til å kunne kommunisere med pasienter, klienter, barn og foreldre. Vi foreslo et kompetanseutviklingsprogram for profesjonsutdanningene på 50–100 millioner kroner i en femårsperiode, men det var blant de forslagene ingen regjering valgte å følge opp.

Noen år senere analyserte jeg den faglige produksjonen til ansatte i profesjonsutdanninger der jeg arbeidet. I all hovedsak arbeidet de med temaer som var relevant for yrkesutøvelsen og yrkesfeltet, og lite tydet på skadelig «teoretisering». Innslaget av praksis er også i hovedsak den samme som før fusjonene ble gjennomført. I motsetning til Rune Slagstad mener jeg at kvaliteten til de korte profesjonsutdanningene er bedre nå, enn den var før fusjonene – til tross for byråkratisering, budsjettkutt, insentiver og andre plager.

Han mener at den «forfeila fusjonismen må avviklast, og at den funksjonelle arbeidsdelinga mellom profesjonsretta høgskular og universitet må gjenoppettast.» Det er uklart hvordan han tenker seg at det skal skje. Skal Universitetet i Stavanger og de andre nye universitetene omdøpes til høgskoler igjen? Eller skal de fusjonerte institusjonene oppløses i egne høgskoler for lærer-, helsearbeider- og ingeniørutdanning? Skal de gamle distriktshøgskoler gjenopprettes? Skal professorene fratas tittelen og ikke få forske lenger? Skal mastergradutdanningene i for eksempel barnevern eller intensivsykepleie legges ned? Er det noe som helst som taler for at dette samlet sett vil bidra til å heve kvaliteten på disse profesjonsutdanningene?

Steinar Stjernø er professor emeritus ved OsloMet og var rektor ved Norges kommunal- og sosialhøgskole og ved Høgskolen i Oslo.