Reportasje
Det egentliga Finland
Arja og eg tek toget til Tampere for å forstå oss på den mest kjensleladde og ubegripelege hendinga i finsk historie. Og sanneleg seier eg dykk – Sanna Marin legg ut eit nytt bilete på Instagram.
Eit av slaga under den finske borgarkrigen stod på kyrkjegarden Kalevankangas i Tampere. Fleire gravsteinar har merke etter kuler. Etter krigen oppretta dei kvite ein fangeleir her, og ein av fangane var den 15 år gamle Jussi Hietanen. Han laga monumentet som blei reist i 1941.
Foto: Hallgeir Opedal
Det er fyrst når eg dreg ut øyrepluggane, at eg høyrer knatringa på vindauget. Regnet var varsla, men etter solskinsvêret i går hadde eg ei lita von om at vêrmeldingane i Finland skulle vere like ureknelege som i Noreg. Eg reiser meg opp av senga, stavrar stivt over golvet, trekker gardina til sides. Eit gråleg skydekke har lagt seg over Turku. Det plaskar i sølepyttane på parkeringsplassen.
Eg tenker: Det er vel eigentleg dette som er Finland.
Eg har ei kjensle av å ha vore på tur i fleire veker, men så har eg berre vore her i eitt døgn. Ja, i nøyaktig 24 timar. Dagen i går var pakka med innhald og inntrykk, og det å oppleve ein by på sparkesykkel er nok som å vere i amfetaminrus. Alt går rasfort. Til saman køyrde Arja og eg 32 kilometer gjennom Turkus trafikkerte bygater, gjennom fasjonable villastrok, opp langs elva, ned langs elva og heilt ut til dei moderne leilegheitskompleksa i tegl og glas med sjøutsikt og kveldssol. Eg er støl, kjenner eg, og at eg skal bli støl av å stå på ein sparkesykkel, er uventa.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
