Langesund, mandag 18 juli 1904: Jeg ligger og ser utover havet som er blått av vestenvinn, mens solen går ned, og lyser gult på den bratte grønnkledde bergskrent der utenfor, og bølgene leker sin evige frem-og tilbake over de runn-slitte skjær nedenunner. Livet er jo i grunnen skjønt, men hvorfor går ikke havet ut vest mot solnedgangen, og hvorfor er det ikke blankt, vuggende solgull?

Hvad kommer det av, at når en hører vakker musikk, eller drømmer sig bort i skjønhets-syner høit over jordeliv, så blir det altid til en skjærgård vestpå, efter solnedgang? – havet blankt som et kobberspeil, – luft, blå holmer svømmer langt ute i kobberet, – og himlen hvelver sig høi og klar med gull-bremmede solskyer – en bæres sagte på drømme-bølgene ut mot de svevende eter-riker. – og alt jorderik svinner bort, bort. –

Er da den gulrøde farve vakrere enn det friske blå med hvite stenk? Er det blanke hav vakrere enn det bølgende, frådende? Med bølgerygger og hvite kammer som veldige heste-halser.

Er det kanske freden? Ja, hvad vet vi.

Hvorfor skriver du, og altid bare disse stemningene. Er da det som har verd bare stemninger altsammen? Har stemninger mer inholl enn handling. Eller er det kanske at du er for doven til å ta dig sammen for å tale om dåd som alt er forbi?

Er det ikke rikt nok de friske sprøit av handling, når båten skjærer frem for svulmende seil gjennem kjølig brusende vann, – det kvasse, lynrappe kast med øiet, den sikre hånn ved roret. Det er som klang av spente stålfjærer.

Er det igjen freden som søkes? Og altid med denne dype unnerklang av vemod? Vemod over hvad? Fordi livet er ungt, og friskt, og herlig, som den muntre bølge med hvit kamm, som skummende og syngende går sin gang over hav, og til slutt brister mot en strann.

Langt derute mot det mørkblå bryn ligger Strå-holmen og Jomfru-lann. En jakt står in frå havet for den friske vestenbris, og det lyser fra kvellen i gulhvite seil. Berg-veggen her unner stuper lodrett i sjøen, og dypt dernede eter bølgene på dens fot, og mumler som altid om energiens konstans, om alt det som kommer, og alt det som går, – det evige, ensformige, skiftende – er det til å gråte over?

Men menneske-sinnet har sit bølgende jag for sig. Altid vil det forme på livet, som om livet ikke former sig selv. Har du gjort annet hele din tid – og hvad ble det til? – alt annet enn netop det som var tenkt. La murskeen falle. – –

Frierfjorden. 22 juli, 1904: Jeg arbeider hele dagen, og da, ved dagens lys, får drømmer og tanker ingen plass, bare jag efter å løse gådene i dypet. Men når jeg stanser fra arbeidet og ser op, er det alt blit natt; – fjell, og øer, og sjø drømmer i hvilende sommernatt. Enkelte stjerner blinker blekt høit oppe, Jupiter står blank og gul i øst, og en stunn speiler halvmånen sin gyldne stripe i det silkeblå vann ut mot de dypblå fjell.

All dagens gjerning er langt borte. Det er en annen verden, og igjen er sjelen bare tanker og drømmer om alt som ikke er dagens, og som ikke kan formes i ord.

Her, menneskebarn, er du hjemme; – men der i arbeidet er du også hjemme. Det er som to vesener, fra to kloder, det ene er handlingens, bare dagslysets og arbeidets. Det andet bærer krav på noe annet, noe som finnes en steds vest i solnedgangens skyriker, eller i månens drømme glans, eller langt borte på hin skjelvende stjerne.

Langesunn, Søndag 24. juli 1904: Det er søndag formiddag, med solskinn, og sjøbris, og glitrende småbølger, og vi ligger stille og holler søndagsfred.

Imorges stod en los-skøite og rednings-skøiten ut til sjøs, full av glade sommergjester, som skulde på søndags-tur.

Solen lyser i farverike dame-toiletter med røde sommerhatter, kavallerer med hvite luer og sjømands-fashion skulde hjelpe til med å strekke seil, og ro skøitene ut av havnen. Hvorfor virker en slik hane så latterlig, når han gjør noe han ikke skjønner sig på? Bare den måten de tok i taugverket på, eller i åren, – som det var et penneskaft som tas med fingerspissene og krokete armer, det røbet disken eller kontor-krakken. Og så den maneren at de vimser snart hit, snart dit, og så står med sjømannsmessig mine og skrevede ben og glaner op på seilene, mens de solbrente los-gutter rolig og sikkert gjør sit arbeide som om ingen var ombord.

Herregud, hvormange kilogram livsglede og håb om en deilig dag som der står til havs. Men utpå er det enda dønning av sønnenvinnen, kanske barometret vil synke litt, utenfor sunnet. Hvor mangen seilas begynte en livets søndags morgon, ble kvalme og sjøsyke utenfor sunnet – de brustne illusioner.

Jeg lå på køien idag og leste i min ungdoms kjærlighet, Byron. Så dypt han allikevel har sett i livets sjø, og så frigjørende uvorn.

«The best of life is but intoxication:

Glory, the grape, love, gold, in these are sunk

The hopes of all men, and of every nation;

Without their sap, how branchless were their trunk

Of lifes strange tree, so fruitfull on occasion.»

Ja, er der synderlig mer, og hvad er dette, alt sammen bare bedøvelse: – Glory? Å ja, men ikke lenger enn inbilningen kan holles ved like. The grape, rusen, drømmene? Jo, men ikke nokk. Gold? Intet, bare byttemiddel. Men love? Ja, love is sweet, det er en del av livets dypeste mystikk, og det annet; æren, rusen, gullet. Menneskelige opfinnelser? Inbilte verdier!

Men han glemte arbeidet. Kanske det også bare er en del av «the grape» bedøvelsen – Tenk om mennesket engang opdager at arbeidet lik som gullet intet virkelig verd har, og om det ikke lenger ble brukbart som byttemiddel. Hvormed skulde vi da fylle det spann av tid som heter livet? Ingen kamp, ingen seir, og intet nederlag.

Hvor forunderlig. Jeg ligger her ute ved havet, og lar verden skjøtte sig sjølv. Ingen breve, ingen aviser. Jeg vet om ingenting som sker, og likevel står solen op og går ned, og månen lyser over sjøen om natten, og Jupiter kommer op gul hver kvell, og ser på mig med sit blanke øie. Og drømmene er de samme som de var, og verden – – tenk verden klarer sig uten dig, ja tenk så forunderlig.

Og langt der borte i øst anvenner de vel fremdeles all sin menneskelige kløkt og opfinsomhet på å ødelegge hverandre. De sliter og arbeider også, og kanske like godt, selv om ikke du leser telegrammene hver morgen om hvormange som er gått tilbuns eller skutt ned i dynger.

Tenk, om vi var på en annen klode? – Om vi kunde se det på avstann der oppe fra de vide måne-sletter, eller fra de mørke måne-kratere en stille natt som igår kvell, da månen stod over de mørke furukroner og den sorte bergvegg, og vugget sin gull-stripe i den lyseblå atlask. Vilde vi gyse av ubehag ved denne sløve idioti? Eller vilde vi sukke at kampen er søt?

Det er i alt dette, I vil ha mening og mål, I dårer.

Det står en yndig bukett med tre roser der på bordet foran mig. En liten gut med gule krøller lik Kåres lysende i solen kom netop roende ombord med dem fra sin søster, eller var det kanske fra ham selv? Hvor de er deilige, og hvor vidunderlig de dufter av sommer og barndomsminner, og sommerferier, og søndag med glans over livet.

En blek-gul, en lyserød, og en mørkrød, nesten dyp purpur, hver med sin duft, men den dyprøde eiendommelig, mettet, berusende. Hvor slående i grunnen, at netop den er kjærligheten. Jeg må minnes Wergelands ord:

«Hvis der var sjel i rosen, den sig ønsket den var knopp igjen.

Just i et nu dens purpur tennes,

Den dør fordi det ei kan hennes.»

Kan den da være skjønnere enn nu i sin fulle purpurglød? Hvis livet alltid ble knopp, hvad skjønt ved det da?

Hvor vakkert de står sammen de rosene. Er det tilfeldig? Kanske like meget, eller like lite som all livets tilfeldighet.

Badet: Hvad luft av lanneveis-støv ved slikt et badehotel – et avspist middagsbord med krøllete servietter, tømte og halvtømte glass, brukte tallerkener, rester av desert i noen fater brødsmuler utover duken, stolene sjanglende hit og dit bortefter bordsiden. Er det noe mere svekkende enn et slikt avbeitet bord, med de fyllte individer i høirøstet skravl ved kaffen ute på verandaen.

Uret oppe på veggen, stod på fem minutter før elve, og klokken var forlengst fire. Jeg var sulten, og bad om middag, og fikk den. Den var til og med udmerket.

Renn ut og in av gjester, og av sjøgutter med piker, som vilde ha øll. Her er de ikke fullt så bra å se på som ombord i skøiten idag morges.

En sjøgutt med fint slips kom in og drev runt, litt usikker, – men strammet sig op og skulde vise han var scenevant. En ung dame sat alene og ventet på sit følge som netop var gått ut. Han satte sig på en ledig stol for å slå an.

«De har det godt De frøken, som kan sitte her i solen». Intet svar. Den fyldige frøken-munn snurpet sig sammen, og ryggen ventes til; men nederlaget måtte ikke merkes.

«Ja, synes De ikke det da?» Hun reiste sig skynsomt og forsvant.

Så forlangte han øll, men piken svarte at det kunde han ikke få. Et nytt nederlag. Han gav sig ikke, drev omkring, og spurte flere gange om øll, og så sig utfordrende omkring. Her virket han sandelig ikke ekte. Hvor omgivelserne gir alt sit verd. Disharmoniene er og blir uskjønne. –

Langesunn Mandag 25. juli 1904: Jeg hadde holt på hele dagen med lodding, og strømmåling opefter fjorden, til vi til slutt klokken 10 kvell var kommet op til den øvre ennen av Frier-fjorden. Så stod vi da utover igjen. Det var full-måne, dagen lå og drømte bak fjellene i nord, sjøen blank karmin mens vi gikk ut igjennem den trange fjorden, med de lodrette, tildels utover-hengende bergvegger på østsiden av os, det fruktbare, skogkledde lann på vestsiden, og så månen speilende sig i den blanke silke imellem.

Og så her lengere ute, holmene og sunnet ut mot havet, og månen rett over med en lang, glitrende sølvstripe in igjennem. Det er som en drøm.

Det er vanskelig å gå til køis, – det er for unnerhollende å sitte og følge månebildene i vannet bortover. Det er som en uavbrutt lek med ill-kuler i blå eter, in unner den svarte bergveggen, med krans av svarte furuer ovenover. Ute i sunnet i øst leker Jupiter den samme lek med ganske små gull-kuler. Så stille. Alt og alle sover, ingen lyd, ikke brenning ute fra Langø heller i natt, ja knapt engang skvulp av en bølge mot bergveggen. Hvor mange slike netter har en sittet og tenkt på alt det som ikke formes i ord, – og likevel har disse netter altid samme uimotstålige trolldoms-makt. Så mange stjerner det alt er blit. Der er Kassiopeia, og både den store og den lille Bjørn med Polarstjernen og Perseus. Det begynner å høstes. Hvor Jupiter lyser prektig og trofast, det er som et fast, rolig øie der ute fra det store, gådefulle rum. For en makt over menneske-sinnet slik en stjerne dog kan ha. Det er som du kunde ha noe å si. Er dine vesener like usammenhengende som vi – – –?

Men hvad er det for en stjerne der i syd? Kan det være Regulus?

Imorgen må vi til havs. Vi må seile vesterpå for å se solen gå i havet.

Veslemøy. Tirsdag 26. juli, 1904: Det står til havs. Bare blått hav utover og utover, den uendelige flate som når alle kyster, med alle muligheter, og likevel bare den samme flaten, horisont efter horisont. Overover blå himmel, og så solen glitrende med viltre blink utover i de muntre bølger. Hvor det er friskt og frigjort. Livet er likevel deilig å leve.

Natt til fredag, 29. juli, 1904: Dag efter dag, bare det frie hav. Jeg sitter alene ved roret, mens «Veslemøy» pløier sig frem vestover mot gløden efter solnedgangen. Full-månen står i sydøst og glitrer frit over bølgekammene, som går med hvite topper. For frisk vestenvinn og fulle seil skjærer Veslemøy frem for babords halser. Hun legger sin hvite barm bløtt in i de blå bølger, som reiser sig forut, kløver dem, og velter dem i foss til to sider. Av og til en klask, et sprøit høit i været inover dekket, eller en enkelt gang setter hun klyverbommen og baugen helt unner sjøen.

Ovenover reiser riggen og de fyllte seil sig, dels mørke, dels med bleke månestreif mot den gulgrønne natt-himmel i nord, og over den blå kuppel, og stjernene høit deroppe. Bakefter roret, og frem langs den glatte, hvite skibsside, som lyser i måneskinnet, slikker og smyger sig bølgene kjelent i sine ustanselige, bløte, yndefulle linjer, snart litt høiere, snart litt lavere, og stundom strekker de sig helt op mot mig, for så igjen å synke, just som de nådde rekken. De tumler sig ubunnet, men likevel altid skjønne. Det er som de bringer bud fra en friere tilværelse. – – –

Jeg sitter og ser ned i denne unnerhollende, evige lek med vuggende vann, med måneblink, og drømmer om alt som er langt borte, – – – Alene seiler jeg frem langt ute i verdensrummet, båret på bølger av månestråler mellem nye, lysende kloder – – –.

Men nei, vi har lann forut. Baut skib! Hart le! Og som en måke skjærer hun op mot vinnen, – blafrende seil, og veldige slag av blokker. Så haling in på klyver- og fokke-skjøter. Seilene fylles, hun krenger over igjen, og skjærer frem utover til havs med månen som en stor lysskive ret forut over svarte, og glitrende bølger.

Veslemøy. Søndag 31 juli, 1904: Det bærer for strykende sydost langs Listerlannet. Med storseil og topp-seil på den ene side, og breifokken spilt ut med lensebommen på den andre ligner Veslemøy en sjøfugl, som med hvite vinger soper bortover bølgetoppene. Vi gjør vore ni og ti mil.

Idag er ikke sjøen drøm og eventyr, ikke lengsel og fravær, hverken fremtid eller fortid. Den er sunn handling og nutid. Det svartner ute i havbrynet, og vinnen kommer i mørke bøier inover med hvite skumskavler.

Det gir sett i Veslemøy. Hun hopper til, og skjærer utover bølge-ryggene som hun vilde løs av vannet. Foran bruser og koker det, og efter os velter hvite fossen tordnende, som vilde den sluke os. – Stundom når den helt frem på siden av mig her jeg sitter ved roret, men den når ikke ombord. Veslemøy vet å berge atterennen sin.

Inover lann ruger en dyster stemning av uvær. Ute til havs er luften tykk, med drivende skoddebanker. Langt forut i svartblå himmel glimter lyn, og det ruller fjern torden. –

Det er fart, det er handling, og likevel glider tankene tilbake til fjerne tider, en ser skarer av skinnkledde menn, vilde vikingskikkelser, men med trofast blink i de blå øine, og et lekende smil om munnen; – i lave, tjærete, skuter, med høie stavner, og med lave seil; – sopende vingespissene i vannet på to sider, skummer de hemover sjøen i vågsom seilas.

Fra langferd kommer de, med røvet bytte, nu skal de hjemover. – Vinnen øker, farten blir villere og villere. Det gjeller å være våken og ha båten i hennene. Men det gnistrer av livsmot. – Nu vil de prøve hvor lenge det bærer, og hvem som først må minske seil. – – – Stundom durer og dundrer det unner båten, som vil til å løsne fra sjøen, – Seilet må ned i en hast. Men ikke før er det over, så op med seilet igjen. La hende bare få det hun tåler!

Hvad søkte de der ute, og hvad venter de der hjemme? Bare å leve, og likevel så lite de verdsetter livet – det synes som de gjerne våget det, bare for en lek. –

I sine åpne skuter flakket de om over vide havet, uten kompass, uten kart. Sol og stjerner var bra nokk, men idager og uker med skyer og tykke – hvad da? Og hvor mange av dem som gikk ut vennte tilbake? Men likevel – – og hvorfor? De trengte det ikke. – – Liv uten dåd, uten eventyrets muligheter var og er en ulykke. –

Vi seiler langs den ensformige, bratte kyst mellem Flekkefjord og Egerø, uten skjær utenfor, og uten gårder inne på lann. Vi seiler forbi jakter lastet med stav, som ligger samme vei som vi. – Der er Ogne, og der forut begynner Jæren, med sit lave lann, og de mange gårder i klynge inover de flate marker, som strekker sig helt ut mot strannen, snart av sann, snart rullesten.

Jeg synes jeg øiner et stort, praktfullt høvdingskib der forut. I løftingen står en høi rank skikkelse, med hodet fritt på kraftige skuldre, og ser inover lannet mot Sole. Hvad har du gjort, at knapt nok Jæren kan nevnes uten at dit navn stiger frem, Erling Skjalgsøn, og hvorfor har dit navn altid slik en mandig klang? Skal der tenkes en mann med kraft og med likevekt, da søker tanken dig..

Men der forut kommer det en båt seilende ut fra Orre. Den står rett ut i vor kurs. En mann står ved masten. En annen sitter ved roret, og foran ham to damer. Da vi kommer nær, roper mannen på engelsk, om vi vil ha los?. Da vi kommer enda nærmere, begynner damene å vifte med hvite lommetørklær, og de fortsetter så lenge til de forsvant i skumringen atterut. Kjente jeg dem? Jeg vet det ikke. Det var for skumt til å se. Eller kjente de os? I grunnen kan det vel også være det samme. På livets hav seiler vi uavladelig forbi hverandre i skumringen, men hvor få av de mange seilere vet vi hvad har ombord? Kanske kan det også være det samme. Kanskje få av dem, meget få har noe ombord som det er verd å kjenne, eller kanske likevel – – –

Der er Jærens rev. Vi må holle godt ut om lydbøien, som hiver sig op og ned, og sukkende synger sin uhyggelige gravsang over mangt et dådrikt liv.

«Her på Jæren har mangen sjømann lukket sine øine,» sa kaptein Engevoldsen. Ja, mangen skute på veien hjem tørnet her op for siste gang, og gikk i det våte dyp med sin dyre last av hjemlengsel og glede mot gjensynet.

Men vinnen løier, og det tykkner. Før idag frisket den så meget at vi måtte berge breifokken, og seilet av råen, og enda var glad for at Peder ikke ble feid overbord av seilet da det gikk til deks, han netop kom op av kappen og ble tullet inn i det.

Nu er vinnen løi, og vi gjør liten fart. Og hvad verre er, Feiesten fyr er helt borte i skodden, – kompassen er dau, jeg tør ikke trøste den, og farvannet er alt annet enn rent, – skjær utenfor om babord, lann og skjær på insiden, himlen mørk, bare med et rift og et stykke av en måne engang imellem, og en sterk strøm som setter nord, inimellem grunnene. Ingen fyr å øine. Vi må dreie til, og vente på at den skal klarne.

Endelig et glimt gjennem tåken, så et rødt glimt igjen, – det blir langsomt klarere, og nu kommer den faste fyr liksom sigende ut av tåkehavet. Vigår på igjen. Lengere frem skulde vi ha Flatholmen fyr. Vi stirrer og stirrer, men nei –. Jo endelig – – –.

Det er løiet helt av, det går smått nordover – – –, men endelig dreier vi runt fyrløkten ved inløpet, og ankrer op i Tananger havn.

Nordover fra Tananger er det en slående motsetning mellem alt det lave lann på det nordligste Jæren, Rot, alle skjær og holmer utenfor, – altsammen ligger nær hav-nivået, og så innenfor de høie, bratte, plutselig opstigende fjell, og her og der utover en enkelt koll eller fjell-knaus, som er blit stående igjen, og forteller at her har det også engang vært slike fjell, om det enn er lenge, lenge siden. Hvilken lang historie de forteller disse lave skjær, og holmer, og odder, om denne kyst, dette lann, og dette hav. – – Engang var det høit, og falt bratt av mot kysten, med tinder og daler helt ut til ytterste eggen langt der ute i havet, men så i tidenes løp. –

For sakte vinn og stekende sol glider vi opigjennem leden på insiden Karm-øen.

Hvad den gjemmer alt av gamle minder, denne nakne kyst op efter. Her kjempet de, her levet de, her drog de ut, her vennte de tilbake. Og hvad var det som drog tilbake? Disse nakene bergknausene med litt grønt inimellem? Fedrelannet hvor røttene er?

Hvorfor disse evindelige spørsmål? Kan vi i grunnen svare på et eneste ett av alle dem som livet stiller. Det er jo netop disse aller enkleste, dem som vi først og fremst skulde ha på det rene for i det hele å kunne planlegge vort liv – som vi kjenner minst. – –

Vi ligger til ankers i Haugesund – dette navn og denne silleby som altid forekom en så prosaisk. – Og jeg drømmer mig i Canale Grande. Lysene i vinduerne i de høie, nybyggede murstenshus speiler sig i vannet opefter kanalen, blink fra de mange lysøine på dampbåter, som kommer og går, blinker i det sorte vann, – master av jakter og fiskekuttere tegner sig mot den gule aftenhimmel. Månen lyser av og til svakt gjennem det grå-tunge skylag der i sydost, og speiler sig blekt bortover vannet unner de mørke husrekker og kaierne.

Livlige stemmer, og høi, frisk kvinde-latter lyder fra begge kanter – og jeg glemmer at jeg sitter på dekket av «Veslemøy», i en norsk sommernatt. – –

Jeg er i syden, lengst glemte måneskins-netter, fakler, gondoler, klimprende mandoliner, sang, mørke øine og – – –

Var de mørke øine og de ill-fulle netter skjønnere enn den bleke norske sommerkvell med det blå lyse blikk? Nei, nei – – Enn den drømmende kvell bak skogbrynet, med de blanke fiskevann, og de våte, duggete enger, duften av timotei og kløver, og akerriks? – Nei, den er skjønnere enn alt, fordi — ja fordi den er barndommen. – – –

Tirsdag. 2. august 1904: Vi står in Hardangerfjorden. Hvor denne fjord er eiendommelig vakker. Finnes der en vakrere i Norge? Dette spørsmål gjør jeg mig selv hver gang jeg ser en av dem, og de blenner hver gang en ser dem igjen. Men denne avveksling, og denne bre som ligger deroppe og lyser hvitt og istid, og disse frodige strender med de hvite, velstelte hus, og et nytt lannskap for hver dreining av fjorden. Underdeilige Hardanger! Det er skjønt, det er vidunderlig å se, – og det er noe festlig høitidelig slik å dampe in gjennem disse fjorder med de høie fjell, og det speilende vann, og styrtende fosser – det er søndag. Men allikevel – bo der? Det ble for trangt, en måtte ha videre utsyn. Da heller havet, og de ytterste nakne skjær.

Vi gikk en tur i lann om kvellen i Vikør. Det slog mig hvor denne natur er frisk og frodig, – gresset saftig grønt, trærne løvfulle, akeren tykk og høi, og så slik en duft av blomster og skog –

Vi gikk lanneveien mot Norheimsund. Det var som gangen i en velstelt park, og så dertil den uforlignelige utsikt mot fjorden mellem trærne. Jo, det er deilig. Og fra fjellet risler bekker, foss i foss utover, mens der østpå tørker alt bort nu.

Skulde likevel dette fuktige vestlandsklimaet være å foretrekke? Å nei, det er da ikke de vidunderlige varme sommernetter.

Veslemøy. Tirsdag 9. august, 1904: Da jeg tørnet ut til min vakt ved midnatt, hadde vi enda nesset litt forut av tvers, og vi så glimtet av Ryvingen lenger frem. Men det er jo allikevel godt seilt på vel et døgn fra Inderøen syd for Bergen.

Vi må holle god sydlig kurs enda en stunn for å være sikker på å gå klar av Gjeslingene. Det blåser enda godt, og vi kan se at strømmen er imot, for sjøen går stor og hul. «Veslemøy» hiver sig og skærer, når hun rider utover bølge-bergene, og er slem å styre, – stundom er det som hun får luft unner vingene og vil løfte sig og fly, – en får være våken ved roret, og passe op for jib; – det blåser så pass at det ikke netop vil være hyggelig å få den uforvarende.

Men nu har vi Ryvingen nordenfor øst. Vi er forbi Gjeslingene og kan legge kursen østligere, så det blir å jibbe. Vinnen er vel strid. – – –

«Pass på ved forseils-skjøtene, jeg venner’a runt og stager!». «Klar! nå går’a!». «Pass på lo lense- bardon».

Veslemøy renner runt og op i vinnen. Hun hiver sig noe ganske vollsomt. Le bom-løft er løs, slenger frem og tilbake, og blokken truer med å knuse alt den treffer på sin vei, skylightet, rekker, og Peders hode.

«Vast litt med å venne, til jeg har fått satt fast den blokka», roper Peder.

Jeg venter, og lar henne renne op bidevinn, mens den ene hule sjø efter den andre truer med å bryte in over os. Peder fomler forgjeves efter blokka der nede i le. Med ett setter hun hele baugen in i en hul sjø, det gir et sett, hun krenger over mot le, som hun kunde hive riggen av sig. Alt løst på dekk kommer i drift, – kasser, falrebs-trapp, lodder, taugverk – – – ned i le i susende fart, og i ryggen på Peder som har sin arme nød med å berge hodet fra den slengende blokk, som han fekter efter i luften. Nedenunner var det et øredøvende leven av stentøi og glastøi, og gud vet hvad som var på vandring.

«Til h……. med Peders blokk, vi kunde vært runt for lenge siden nu». «Hart le!» og runt løper hun som en sjøfugl.

«Slakk av på storskjøt!» og av faller hun, og kurs ligger vi op unner Ryvingen med Jupiter klar og lysende over os på styrbords baug.

Peder var nede forut. Han kom tilbake glisende, og sa at det hadde ramlet ned alt som var, og lampa hadde slått sig i filler. Han påstod hun hadde hat baugen en meter unner vannet, men det tror jeg nu ikke. Engevoldsen sa at han kunde se efterpå at hun var våt langt op på fokka.

Rett forut står månens sigd, – en forløper for morgenen, som begynner å farve horisonten.

Som jeg idag morges ved ? 9-tiden hadde tørnet ut til min vakt, og just stod på kahyt-gulvet i skjorte og unnerbukser, og skulde til å vaske mig, kjenner jeg et dunk og et smell og blir hivd forover. «Hvad fanden er det?» Jeg renner på dekk. En dunk til, og der lå hele båten på skakke, nesten med rekka i vannet.

«Å nei, å nei, å ska vi gjøra», hørte jeg i farten fra Engevoldsen.

Et øiekast ut på hver side. Bund på begge sider.

«Hvor er vi? Er her flere båer?»

«Ja, på alle kanter.»

«Lår båten, Peder, og ro ut trossa til den los-skøiten der kommer!» roper Engevoldsen.

«Nei, la os da først få ned seilene. De klemmer’a jo nedpå og ho ligger her og hogger.»

Imens hugg Veslemøy den ene gangen efter den andre. Forseilene kom ned i en fart. Hun falt litt mere av med akter-ennen. Jeg var just iferd med å låre piggen, da jeg merket at hun ikke hugg mer, – hun beveget sig, hun var igjen flott.

«Op med forseila! – hal in på storskjøtet, og la os få a’ runt!»

Runt kom hun, og utover stod vi, og satte kurs nordover, men nu lengere av lann.

Engevoldsen glemte sent, at det skulde henne ham, men kosten som skulde stått på båen var borte. Der ble pompet, men ingen lekk, og andre minner efter den støten er det vel da ikke enn noen slemme merker på kjølen eller på kobberhuden.

«Men vi får nå se å få breifokka op, den vil hjelpe på farten.» – –

Denne evidelige slingringen gjør døsig. Jeg ligger på dekket på ryggen i solen og halvsover, og det er nesten med anstrengelse jeg åpner et gløtt på øiet. Noe stort blennende hvitt der foran. – En stor, hvit sky. – Det var da en underlig lysende sky. – Nei det er jo breifokken. – –

Og hvor seiler du hen, og hvad seiler du for? Hvor er alle dine mål? – Å, solen steker så ubarmhjertig der ovenfra, og vinnen er løiet av. Det er ikke lenger den friske seilas fra i natt. Men enda går det godt.

Med ett får jeg øinene helt op, og stirrer in i blå himmel – –

– – – Menneskesjelen er det blå hav, stundom bølgende blått, med solglitter, og friske skumkammer som nu, – oftere hvelvende tungt og blygrått i gråveir – – stundom buldrende i storm, med sjøer og brått, men oftere blankt hivende som et sukkende åndedrag unner måneskinn i grublende drømme. – –

I havn!. Å, er det noe vidunderligere enn en lun havn, hvor alt er stille, efter å ha skvalpet på sjøen om ikke mere enn noen døgn som den seilas fra Bergen hit. Ikke et fast punkt hvor en kan hvile. Så spise en god og stille kvellsmat, og en kop te, – så en fredelig cigar, – og så strekke sig i sin lune køi med en bok, uten å skulle behøve å ligge å stemme av med knærne, for ikke å bli slengt fra den ene vegg til den andre. – Å du hellige hvile – – –

Onsdag 10. august. 1904: Vi kom fra havnen ved Trommsund idagmorges, – var en tur ute og tok et lodd-skudd i Norske-rennen ut for Jomfruland, og så kurs for Langesund.

Et herlig farve-maleri. I sydost og ost himmel og hav tinngrønn. I syd dyp violet purpur, og i vest glansen av en dag til som svant.

En dag? Ja hvormange som gikk sat du ikke og stirret på der vest, og hvormange enda? – Hvor går de hen? In i erindringen, – ja ikke engang dit. De fleste svinner for aldrig mer å spørres – borte. Skjønt disse dage festes vel, – i dem lages verdenshistorie. Hvor mange ble brukt til noe verd å minnes? Vektskålen skjelver der østpå. Er Port Arthur fallen?

Men du sitter, som du altid sat og stirrer in i farvegløden, enser det altsammen ikke, mens verden ryker av blod derute. Hvor er det ikke også likegyldig, ialfall for dig. I din verden er det andre centrer. Og desuten – slå hverandre i hjel gjør de jo, hvad enten den ene faller eller den annen. – – –

Slik synker dagene røde i blod. Hvor ofte, hvor mange skal du ennu sitte slik og stirre in i og drømme de samme drømme over, intil en kvell din egen dag også synker i det store hav. – Kunde den enda smelte bort i slike deilige farver. – Og så gå dit hvor de fleste dage svinner, uten savn, og uten minne. – – –

Så går det igjen in til Langesund, og folkene mine skal snart se sine igjen, og gleder sig.

Og så var du da der vest. Men dit alvelann, hvor solen gikk i havet, det fant du ikke. Regntykke og skodde og vinn fant du, geskjeftighet, og ergjerrige planer som ikke engang var dine egne. – men alvelannet, det drømte lengere vest, bak skoddeheimen, og dit rækker du aldrig – – –