Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

BokMeldingar

Vedkjenningar frå Vismannen

Frå sterke skildringar til svak politisk analyse og sjølv-høgtideleg kåseri: Per dør spenner breitt.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Per Fugelli har skrive dagbok i perioden han var døyande.

Per Fugelli har skrive dagbok i perioden han var døyande.

Foto: NTB scanpix

Per Fugelli har skrive dagbok i perioden han var døyande.

Per Fugelli har skrive dagbok i perioden han var døyande.

Foto: NTB scanpix

3257
20171013
3257
20171013

SAKPROSA

Per Fugelli:

Per dør

Cappelen Damm

Eg likte Per Fugelli. På TV. På skjermen, i talk shows eller i kortare intervjusekvensar i samtale med ein annan, var han en sterk miks av gode one-liners, gravalvor og råskap. Han kunne ta rolla si som medisinvismann, og seie ting både tydeleg og godt. I bokform er det ikkje fullt så godt, fred vere med hans minne. Per dør er organisert som ei dagbok. Per Fugelli skal døy, kreften galopperer i hans indre. Nærleiken til døden gjer livet sterkare. Takksemda, over naturen, dei han elskar, dei små tinga rundt han som han kanskje har sett, men ikkje teke innover seg, er det sterkaste.

Skildrar godt

Fugelli er best når han skildrar landskap, lauvet på bakken, dyra kring seg, sine eigne angstar og gleder, sin veg inn i døden. Det er sterkt å lese om eit menneske som døyr sakte. Han er eit essayistisk menneske, og teksten vert ei oppdagingsferd: Saman med forfattaren får vi opna augo for det som omgjev oss. Det er på grensa til for mykje heile tida, men Fugelli er medviten om kor grensa går. Han er observant og maktar faktisk å skrive fram setningar som eg må lese to gongar. Han er morosam og gjev oss små haikuliknande aforismar. Han evnar å trekkje ut essensen av bøker han har lese, og han har lese breitt. Han skriv godt om døden og religionane, om god helse, om korleis døden gjev han avklaring og fred, ikkje angst og uro. Medisin, teknologi og vitskap vert forureining for den døyande legen, ikkje hjelp. Dette overraskar han, og vi vert overraska saman med han. Han er sterkt kritisk til medisin som eit mjukt teppe oppå døden. Han meiner vi må lære å døy skikkeleg. Det gjer vi ikkje ved å nytte medisinvitskapen som eit instrument til å oppfylle ideen om evig liv.

Sjølvhøgtideleg

Men når han vert den kåserande Læraren og Profeten, vert det verre: Då er han fylt av patos, språket vert flatt og han vert sjølvhøgtideleg. Han skryt av at tekstane hans vert lesne av mange, av rolla han har fått. Han talar om seg sjølv i tredjeperson. Han vert Menneskevenen og stiller i same divisjon som Geir Lippestad og Jan Egeland. Alt pratet om Flokken er irriterande vagt. Kven er denne Flokken vår, er det dei næraste i familien eller er det alle menneska på heile kloden? Han skriv om møta sine med likesinna, som Jonas Gahr Støre eller Finn Skårderud. Han skryt av dei, men dei store orda om dei kan like mykje lesast som avslørande og store ord om han sjølv, Vismannen, som ser kor fantastiske dei er. Han prøver seg som Politisk kommentator, klagar heile Frp for å spreie framandfrykt og muslimhets. Dette er påstandar som han må grunngje. Det er usakleg å klistre slike sterke omgrep på eit heilt parti utan å vise lesaren kvifor. Som analytikar av det norske samfunnet vert han blotta for dei fine nyansane han legg for dagen når han skildrar. Det er som om den kjenslevare forfattaren skiftar ut heile sitt fininnstilte sanseapparat.

Eg vel å minnast den Fugelli eg såg på skjermen. Han var god.

Eskil Skjeldal

Eskil skjeldal er forfattar, teolog og fast skribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

SAKPROSA

Per Fugelli:

Per dør

Cappelen Damm

Eg likte Per Fugelli. På TV. På skjermen, i talk shows eller i kortare intervjusekvensar i samtale med ein annan, var han en sterk miks av gode one-liners, gravalvor og råskap. Han kunne ta rolla si som medisinvismann, og seie ting både tydeleg og godt. I bokform er det ikkje fullt så godt, fred vere med hans minne. Per dør er organisert som ei dagbok. Per Fugelli skal døy, kreften galopperer i hans indre. Nærleiken til døden gjer livet sterkare. Takksemda, over naturen, dei han elskar, dei små tinga rundt han som han kanskje har sett, men ikkje teke innover seg, er det sterkaste.

Skildrar godt

Fugelli er best når han skildrar landskap, lauvet på bakken, dyra kring seg, sine eigne angstar og gleder, sin veg inn i døden. Det er sterkt å lese om eit menneske som døyr sakte. Han er eit essayistisk menneske, og teksten vert ei oppdagingsferd: Saman med forfattaren får vi opna augo for det som omgjev oss. Det er på grensa til for mykje heile tida, men Fugelli er medviten om kor grensa går. Han er observant og maktar faktisk å skrive fram setningar som eg må lese to gongar. Han er morosam og gjev oss små haikuliknande aforismar. Han evnar å trekkje ut essensen av bøker han har lese, og han har lese breitt. Han skriv godt om døden og religionane, om god helse, om korleis døden gjev han avklaring og fred, ikkje angst og uro. Medisin, teknologi og vitskap vert forureining for den døyande legen, ikkje hjelp. Dette overraskar han, og vi vert overraska saman med han. Han er sterkt kritisk til medisin som eit mjukt teppe oppå døden. Han meiner vi må lære å døy skikkeleg. Det gjer vi ikkje ved å nytte medisinvitskapen som eit instrument til å oppfylle ideen om evig liv.

Sjølvhøgtideleg

Men når han vert den kåserande Læraren og Profeten, vert det verre: Då er han fylt av patos, språket vert flatt og han vert sjølvhøgtideleg. Han skryt av at tekstane hans vert lesne av mange, av rolla han har fått. Han talar om seg sjølv i tredjeperson. Han vert Menneskevenen og stiller i same divisjon som Geir Lippestad og Jan Egeland. Alt pratet om Flokken er irriterande vagt. Kven er denne Flokken vår, er det dei næraste i familien eller er det alle menneska på heile kloden? Han skriv om møta sine med likesinna, som Jonas Gahr Støre eller Finn Skårderud. Han skryt av dei, men dei store orda om dei kan like mykje lesast som avslørande og store ord om han sjølv, Vismannen, som ser kor fantastiske dei er. Han prøver seg som Politisk kommentator, klagar heile Frp for å spreie framandfrykt og muslimhets. Dette er påstandar som han må grunngje. Det er usakleg å klistre slike sterke omgrep på eit heilt parti utan å vise lesaren kvifor. Som analytikar av det norske samfunnet vert han blotta for dei fine nyansane han legg for dagen når han skildrar. Det er som om den kjenslevare forfattaren skiftar ut heile sitt fininnstilte sanseapparat.

Eg vel å minnast den Fugelli eg såg på skjermen. Han var god.

Eskil Skjeldal

Eskil skjeldal er forfattar, teolog og fast skribent i Dag og Tid.

Det er på grensa til for mykje heile tida, men Fugelli er medviten om kor grensa går.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Gina Tandberg er utdanna litteraturvitar og har no skrive sin første roman.

Gina Tandberg er utdanna litteraturvitar og har no skrive sin første roman.

Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

BokMeldingar

Frisk debut

Litt forenkla kan ein seie at Gina Tandberg bygger opp eit heilt fagfelt, for så å rive det ned.

Ingvild Bræin
Gina Tandberg er utdanna litteraturvitar og har no skrive sin første roman.

Gina Tandberg er utdanna litteraturvitar og har no skrive sin første roman.

Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

BokMeldingar

Frisk debut

Litt forenkla kan ein seie at Gina Tandberg bygger opp eit heilt fagfelt, for så å rive det ned.

Ingvild Bræin
SKULE. Kring 1450 måla Isefjordmeisteren Jesu første skuledag i kalktaket i Tuse kyrkje på Jylland. Det ville vore historisk rettare med skriftrullar av papyrus enn bøker av pergament, som prega samtida til kunstnaren.

SKULE. Kring 1450 måla Isefjordmeisteren Jesu første skuledag i kalktaket i Tuse kyrkje på Jylland. Det ville vore historisk rettare med skriftrullar av papyrus enn bøker av pergament, som prega samtida til kunstnaren.

Foto: Kalkmalerier.dk

Kultur
Ottar Grepstad

Skriveskule ved Nilen

Skrifthistorier: Ottar Grepstad skriv om makta i skrift gjennom tusenår.

Den tyske fotografen og filmskaparen Leni Riefenstahl saman med blant andre Adolf Hitler.

Den tyske fotografen og filmskaparen Leni Riefenstahl saman med blant andre Adolf Hitler.

Foto: NTB

FilmMeldingar
Brit Aksnes

Portrett av ei kvinne i flammar

Kvart år får eit knippe filmkritikarar presentera ein utvald film på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Eg valde ein dokumentar som etter nok eit gjensyn gjer meg usikker og fascinert.

Bollar til alle – alltid: Her er det sjølvaste Slottet som deler ut 3400 bollar i høve eit kongeleg jubileum.

Bollar til alle – alltid: Her er det sjølvaste Slottet som deler ut 3400 bollar i høve eit kongeleg jubileum.

Foto: Lise Åserud / NTB

Frå matfatetKunnskap
Siri Helle

Kor mange syrer må til for å lage ein sjokoladebolle?

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

Foto: Hallgeir Opedal

Feature

Berre røre, ikkje sjå

Otto Prytz (81) er fødd blind, men takka vere ein ung franskmann blei han ikkje analfabet. Han blei akademikar.

Hallgeir Opedal
– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

Foto: Hallgeir Opedal

Feature

Berre røre, ikkje sjå

Otto Prytz (81) er fødd blind, men takka vere ein ung franskmann blei han ikkje analfabet. Han blei akademikar.

Hallgeir Opedal

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis