Musikk
Bonderangel
Amandine Beyers «Fire årstider»-tolking er alt anna enn heismusikalsk.
Den franske barokkfiolinisten Amandine Beyer.
Foto: Óscar Vázquez
Eg lyt vedgå at eg lenge har hatt eit distansert forhold til Antonio Vivaldis (1671–1741) Dei fire årstidene – nettopp av di verket er så allstadnærverande. For kor mange gonger har me vel ikkje høyrt det som bakgrunnsmusikk i italienske restaurantar og i hotellheisar, eller i filmar og på fjernsynsreklamar?
Typisk for klassiskinnspelingane som blir brukte som «heismusikk», er at dei oftast er dårlege. På Vivaldis mest vidgjetne verk er det pengar å tena, difor blir dette gjerne spelt inn av middelmåtige prosjektorkester som skjønar seg lite på barokkmusikk. I tillegg er dynamikken (lydstyrken) på slike innspelingar oftast utjamna, av di bakgrunnsmusikken jo skal spelast på lågt volum. Det som skal vera svakt, blir for sterkt, og omvendt. Dei store dynamiske kontrastane som denne musikken verkeleg treng, forsvinn.
Sonettar
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
