Teater
Den drepande livsløgna
Konvensjonell, men gjennomarbeidd og god tolking av ein moderne klassikar.
Kim Haugen spelar fabrikkeigaren Joe. Petronella har rolla som kona Kate.
Foto: Erika Hebbert
Det kjennest litt godt å oppleve at det framleis gir meining å framføre klassikarar på tradisjonelt vis, utan alle dei plagsame regipåfunna. At Maren Bjørseth har fylt opp delar av scena med kvite plaststolar, som innimellom blir flytta og dels kasta, får vi heller bere over med. Slike «symboltunge» øvingar er visst ikkje til å unngå, og her har dei sin funksjon. Stolflyttinga kan likevel ikkje hindre at framsyninga har fått mykje av den roa som gjer dette til ei meiningsfull oppleving.
På ibsensk vis, og tydeleg inspirert av han, gir Alle mine sønner (1947) ei djuptborande gransking av svik og skuld, som får ekstra dimensjonar fordi det er knytt til krigshandlingar og – skal det syne seg – i tillegg råkar heilt personleg. Her er det handlingar i den nære fortida som pressar seg opp i notida og tvingar fram ein dramatisk konfrontasjon.
Sviket
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
