Blenda av Berlusconi
Den store filmen om sleipe Silvio er glatt og lang.
Toni Servillo er sjølvskriven i rolla som Silvio Berlusconi i patetisk figur.
Foto: Gianni Fiorito / Selmer Media
Drama
Regi: Paolo
Sorrentino
Loro
Med: Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio
Ingen skal vere betre skikka til å lage film om Silvio Berlusconi enn Paolo Sorrentino, som står bak glitrande gode Il Divo og Den store skjønnheten. Båe er estetisk elegante og seier mykje om Italia i vår tid. Berlusconi er (diverre) det viktigaste italienske maktmennesket i manns minne.
Den personlege, politiske Nanni Moretti skildra Silvio i spelefilmen Il caimano, og leikne Erik Gandini handsama mediemakta hans i dokumentarfilmen Videocracy. No står estetikar Sorrentino for tur.
Sleske Silvio
Tittelen Loro peikar på heiagjengen. Regissøren skapar eit ekstravagant portrett av ein grisk, korrupt og kjønnsdiskriminerande elite. Salet av draumar til dumme massar går strykande.
Toni Servillo er sjølvskriven i rolla som Il cavaliere i patetisk figur. Kulten rundt capoen er vulgær. Sex og dop står i fokus, og store flokkar med damer skal lette vegen til makta.
Ein får litt same inntrykket som med The Wolf of Wall Street, der Martin Scorsese i sin kritikk av kapitalismen i vanvare endar med å hylle dei verste vandalane. Eventuell kritikk av kvinnesynet svinn hjå Sorrentino hen i endelause scener der halv- og heilnakne kvinner med modellform ålar seg framfor kamera.
Bileta er like glatte som det glisande gebisset til gubben som har plaga politikk, media og fotball i Italia i mange tiår. Seksualiseringa i filmen er uråd å skilje frå dei lågpanna lystspela mediemogulen har fylt fjernsyn med. Sorrentino verkar like slesk som Silvio.
Lang lekse
I Italia er Loro delt opp i to filmar, men desse er klippa ned til éin film på to og ein halv time for internasjonal distribusjon. Dei kunne klipt meir. Loro er for lang. Enkelte dialogar verkar grunnlaust endelause. Fleire festscener er som fantasilause, lange musikkvideoar. Delane er heller ikkje smidig sett saman.
Først følger vi den fiktive næringslivsaspiranten Sergio Morra (Scamarcio), men etter tre kvarter skiftar fokus til Berlusconi, utan at overgangen verkar klart fundert. Snarare står det som eit sceneskifte mellom to filmar som på grunn av marknadsmekanismar no er ein litt keitete ein.
Kanskje venta eg for mykje, men Sorrentino skuffar, samanlikna med sitt vande nivå.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Drama
Regi: Paolo
Sorrentino
Loro
Med: Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio
Ingen skal vere betre skikka til å lage film om Silvio Berlusconi enn Paolo Sorrentino, som står bak glitrande gode Il Divo og Den store skjønnheten. Båe er estetisk elegante og seier mykje om Italia i vår tid. Berlusconi er (diverre) det viktigaste italienske maktmennesket i manns minne.
Den personlege, politiske Nanni Moretti skildra Silvio i spelefilmen Il caimano, og leikne Erik Gandini handsama mediemakta hans i dokumentarfilmen Videocracy. No står estetikar Sorrentino for tur.
Sleske Silvio
Tittelen Loro peikar på heiagjengen. Regissøren skapar eit ekstravagant portrett av ein grisk, korrupt og kjønnsdiskriminerande elite. Salet av draumar til dumme massar går strykande.
Toni Servillo er sjølvskriven i rolla som Il cavaliere i patetisk figur. Kulten rundt capoen er vulgær. Sex og dop står i fokus, og store flokkar med damer skal lette vegen til makta.
Ein får litt same inntrykket som med The Wolf of Wall Street, der Martin Scorsese i sin kritikk av kapitalismen i vanvare endar med å hylle dei verste vandalane. Eventuell kritikk av kvinnesynet svinn hjå Sorrentino hen i endelause scener der halv- og heilnakne kvinner med modellform ålar seg framfor kamera.
Bileta er like glatte som det glisande gebisset til gubben som har plaga politikk, media og fotball i Italia i mange tiår. Seksualiseringa i filmen er uråd å skilje frå dei lågpanna lystspela mediemogulen har fylt fjernsyn med. Sorrentino verkar like slesk som Silvio.
Lang lekse
I Italia er Loro delt opp i to filmar, men desse er klippa ned til éin film på to og ein halv time for internasjonal distribusjon. Dei kunne klipt meir. Loro er for lang. Enkelte dialogar verkar grunnlaust endelause. Fleire festscener er som fantasilause, lange musikkvideoar. Delane er heller ikkje smidig sett saman.
Først følger vi den fiktive næringslivsaspiranten Sergio Morra (Scamarcio), men etter tre kvarter skiftar fokus til Berlusconi, utan at overgangen verkar klart fundert. Snarare står det som eit sceneskifte mellom to filmar som på grunn av marknadsmekanismar no er ein litt keitete ein.
Kanskje venta eg for mykje, men Sorrentino skuffar, samanlikna med sitt vande nivå.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Stølspurka og dei to grisungane. Enno er alt berre velstand.
Alle foto: Svein Gjerdåker
Soga om stølspurka
Verdas mildaste purke var med på stølen. Det gjekk ikkje som planlagt.
Israelske soldatar på veg inn i nabolaget Shijaiyah i Gaza by for å fordrive fleire hundre palestinarar til ein ukjend stad nord på Gazastipa.
Foto: Moti Milrod / Haaretz / AP / NTB
Ramsalt kritikk av Israels krig i Gaza
Molok er ein page-turner med hendingar som skakar lesaren.
Gassleidningar i Moldova. Landet risikerer ei energikrise til neste år.
Foto: Aurel Obreja / AP / NTB
Moldova i skvis
Frå 1. januar kjem det ikkje meir gass til Europa gjennom Ukraina. Det kan bli alvorleg for energitryggleiken i Moldova.
Gatekunsten på denne muren i Kyiv er basert på kunsten til Marija Prymatsjenko, som ukrainarane no omfamnar.
Foto via Wikimedia Commons
Naiv kunst og nøktern røyndom
Dei naivistiske dyrefigurane til Marija Prymatsjenko har blitt viktige for gjennomsnittsukrainaren, som kjempar vidare i trua på mirakel.
I november 2017 besøkte president Donald Trump kollegaen Xi Jinping i Beijing. Same året tok handelskrigen mellom USA og Kina til.
Foto: Damir Sagolj / Reuters / NTB
Det som kjem etter globaliseringa
35 år etter at Berlinmuren fall og liberalismen såg ut til å ha vunne, reiser tollmurane seg i verda.