Film
Goth nyttår, folkens!
Kor skummelt kan det eigentleg bli når ein ikkje lenger trur på det overnaturlege?
Regissør Robert Eggers har nytolka legenda om Dracula.
Foto: United International Pictures
Wisburg i Tyskland i 1839: Det unge, nygifte paret Ellen (Depp) og Thomas (Hoult) slit med marerittet hennar og hans mangel på jobb. Når han endeleg ser ut til å få kjangs på ei fast stilling, kjem ho med eit oppdrag – til Transilvania.
Grev Orlok (Skarsgård) vil skriva under på eit skøyte til ein gamal herregard i Wisburg. Thomas erfarer kjapt at greven ikkje er heilt god. Han har ikkje gode intensjonar med den føreståande flyttinga heller.
Gjenferdsyn
Han er tilbake – fælare enn nokon gong. Det skal for så vidt ikkje så mykje til, for om du tek ein kikk på filmoriginalen, laga av F.W. Murnau i 1922, så ser Nosferatu meir tullete ut enn direkte skummel (sjølv om skodespelaren festleg nok heiter Max Schreck).
I versjonen til Werner Herzog frå 1979 spelar Klaus Kinski hovudrolla, noko som sjølvsagt gjer at Nosferatu her er ufatteleg guffen, særleg i ei blodsugande scene der han nærast diar halsen til offeret sitt.
Eg vil påstå at sjåarane har vorte nokre hakk meir kravstore det siste hundreåret, for ikkje å seia storforlangande til dei grader at spørsmålet er om me lenger lèt oss skremma av vampyrar og levande daude. Vanlege dødelege menneske og alt me er i stand til å utføra av styggedom, gjer meg langt meir redd, også overført til film. Så kan den gode gamle overnaturlege skrekkfilmen ha livets rett på kino også i dag?
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.