Hundre års undring

Ein av dei mest omtalte romanane i historia, Ulysses, fyller 100 år, noko som blir feira over heile verda. Det skulle han visst, James Joyce, då han døydde, for tidleg, utsliten, i eksil.

James Joyce i lag med Nora Barnacle, som han blei vigd til først i 1931, og barna deira, Lucia og Giorgio. Joyce har ingen gjenlevande etterkommarar.

Litteratur

Publisert

Vil du ha ei god juleforteljing, les novella «Dei døde», som handlar om eit juleselskap, eller kjenslene og tvangstrøyene rundt det. James Joyce var ein tidleg feminist som lét ei ung kvinne seie, her i Jon Fosses omsetjing (2016): «Menn no for tida pratar berre fine ord og tenkjer berre på éin ting.»

Joyce talte også katolisismen, nasjonalismen og høgkulturen imot, subtilt, med humor, språkleg stålkontroll og enorm kunnskap. Og med det bør ein kunne lykkast. Men han brukte mange år på å få gitt ut novellesamlinga Dubliners og seinare Ulysses, som blei forboden i Storbritannia og USA fordi han brukte tre sider på å skildre eit dobesøk, her i Olav Angells omsetting (1993): «Håper den ikke er for stor, kunne få hemorroider igjen. Nei, akkurat passe. Sånn. Ah!»

Og så blei det litt for mykje sex.

Medisin

James Joyce blei fødd i 1882 og vaks opp i ein typisk irsk familie: Ti barn levde opp i strengt katolske, tidvis lutfattige kår. Men Sunny Jim, som dei kalla han, var oppvakt og fekk utdanning. Han studerte engelsk, fransk og italiensk, var ein habil songar og blei tidleg litteraturkritikar. Han melde Når vi døde vågner då han var 18 år; han hylla Henrik Ibsen og skreiv brev til han – på norsk.

Samtidig studerte han medisin, først i Dublin, så i Paris.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement