Samtidsmusikk

Heidi Skjerve:

Songs from Thoreau’s Journal

Heidi Skjerve, vokal; Tora Stølan Ness og Rannveig Ryeng, fiolin; Karoline Vik Hegge, bratsj; Kari Nesdal Sandnes, cello; Finn Magnus Fjell Hjelland, piano. Particular Recordings Collective

Klima- og miljøengasjementet blant norske jazzmusikarar er ikkje å klaga på. God musikk blir det av det også. Benedicte Maurseth, Sigurd Hole, Karl Seglem, alle har dei gjort miljøengasjementet til grøne trådar gjennom utgjevingane Hárr, Roraima og Mytevegar. Siste skot på stuven står Heidi Skjerve for.

Skarpt blikk

Skjerve skriv seg inn i denne relativt ferske tradisjonen med litt gamalmodig løkkeskrift ved å gjera noko så originalt som å gå attende til tekstar av Henry David Thoreau (1817–62), ein poet og filosof som høyrde til den amerikanske varianten av transcendentalisme, men seinare utvikla seg i retning av det ein kan kalla økofilosofi.

Gamalmodig eller tidlaus, Skjerve skriv vakre melodiar med eit skarpt blikk på tekstane. Ho har arrangert strykarane og pianoet på måtar som gjer at dei aldri kjem i vegen for nyansane i mudulasjonane hennar og tekstformidlinga. I tillegg har ho gjort feltopptak og legg inn lydar frå fugl, humle, vatn som sirlar, og frosk som tek oss endå tettare på den naturen Thoreau ikkje kunne koma tett nok på. I «The Art of Walking» er Skjerve og pianist Hjelland i det leikne hjørnet, der dei har ein lettbeint improvisert duett.

Kontrast

Som ein sterk kontrast står «The Vandalism» med kontentumlyd av vindturbinane på Fosen. Thoreau-teksten som byrjar slik «But most men, it seems to me, do not care for Nature/ And would sell their share in all her beauty...», er attgjeven i tekstheftet.

Her er det berre vindturbinane som rår, og me er nærare Dantes inferno enn Thoreaus naivistiske elsk til naturen. Samstundes er «The Vandalism» eit apropos til Thoreaus mest kjende verk, «Sivil ulydnad».

Lars Mossefinn

Lars Mossefinn er frilans journalist og fast jazzmeldar i Dag og Tid.