Det tidlause og dagsaktuelle

Klima- og miljøengasjementet blant norske jazzmusikarar er ikkje å klaga på. God musikk blir det av det også. Benedicte Maurseth, Sigurd Hole, Karl Seglem, alle har dei gjort miljøengasjementet til grøne trådar gjennom utgjevingane Hárr, Roraima og Mytevegar. Siste skot på stuven står Heidi Skjerve for.

Skarpt blikk

Skjerve skriv seg inn i denne relativt ferske tradisjonen med litt gamalmodig løkkeskrift ved å gjera noko så originalt som å gå attende til tekstar av Henry David Thoreau (1817–62), ein poet og filosof som høyrde til den amerikanske varianten av transcendentalisme, men seinare utvikla seg i retning av det ein kan kalla økofilosofi.

Gamalmodig eller tidlaus, Skjerve skriv vakre melodiar med eit skarpt blikk på tekstane. Ho har arrangert strykarane og pianoet på måtar som gjer at dei aldri kjem i vegen for nyansane i mudulasjonane hennar og tekstformidlinga. I tillegg har ho gjort feltopptak og legg inn lydar frå fugl, humle, vatn som sirlar, og frosk som tek oss endå tettare på den naturen Thoreau ikkje kunne koma tett nok på. I «The Art of Walking» er Skjerve og pianist Hjelland i det leikne hjørnet, der dei har ein lettbeint improvisert duett.

Kontrast

Som ein sterk kontrast står «The Vandalism» med kontentumlyd av vindturbinane på Fosen. Thoreau-teksten som byrjar slik «But most men, it seems to me, do not care for Nature/ And would sell their share in all her beauty...», er attgjeven i tekstheftet.

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

E-postadressa di

Eg godtek vilkåra

Eller kjøp eit anna abonnement

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare