Den vanskelige freden

Etter Zelenskyjs ydmykelse i Det hvite hus forrige fredag har debatten om fred i Ukraina – og hva som utgjør en rettferdig fred – blitt intens. Kan man stole på Putin? Er krigen Natos skyld? Dessverre er mange resonnementer preget av manglende kunnskap om Ukraina, og Erik Klepsviks leserbrev i Dag og Tid nr. 9 er et eksempel på dette. Selv om det inneholder interessante refleksjoner, er det flere påstander som ikke bør stå uimotsagt.

Allerede i første punkt stiller Klepsvik spørsmål ved påstanden om at Russland er på erobringstokt. Her er det bare å lytte til hva Putin og hans krets sier, og ta uttalelsene på alvor. I sin kvasihistoriske avhandling fra 2021 viser han tydelig at han ikke anerkjenner ukrainere som en egen nasjon, og at han kun godtar Ukraina som en lydstat med en marionettpresident. Hans ønske om å gjenopprette deler av Sovjetunionen er også klart, noe som bekreftes av at sovjetiske flagg vaier over russiskokkuperte områder i Ukraina.

I punkt 2 roser Klepsvik russisk diplomati som dialogbasert, i motsetning til amerikanernes «all options on the table». Men hva var egentlig resultatet da Macron, Scholz og andre ledere i februar 2022 sto i kø for å snakke med Putin ved hans overdimensjonerte bord? Russland økte kravene for hver samtale, i tradisjon med sovjetisk forhandlingsteknikk. Lavrov benekter også dokumenterte angrep på sivile kraftinstallasjoner og krever nå at fire ukrainske provinser overføres til Russland, til tross for at den russiske hæren ikke har klart å okkupere dem fullt ut på tre år.

Dette motbeviser også Klepsviks påstand om at Ukraina ikke har en sjanse mot Russland. Han gjentar argumentet om at Ukraina er «et av Europas mest korrupte land, kulturelt splittet og styrt av oligarker». Ja, korrupsjon er et problem i Ukraina, men betyr det at landet ikke skal ha rett til å forsvare seg?

Når det gjelder den påståtte kulturelle splittelsen, er det verdt å minne om at Ukraina ikke er mer splittet enn Tyskland, der bayerne har sine egne kritiske meninger om Berlin, eller Italia, hvor norditalienerne har et mildt sagt komplisert forhold til Sør-Italia. At mange østukrainere til daglig snakker russisk, betyr ikke at de ikke ser på seg selv som ukrainere – like lite som irer som knapt snakker irsk, anser seg selv som engelskmenn.

Det er også viktig å minne om hvorfor Nato har utvidet seg siden den kalde krigens slutt, med Polen og de baltiske landene som eksempler. Disse landene ble ikke tvunget inn i alliansen, men søkte medlemskap fordi deres historiske erfaringer viste dem nødvendigheten av å beskytte seg.

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

E-postadressa di

Eg godtek vilkåra

Eller kjøp eit anna abonnement

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare