Religion

Andreas Aarflot

I Rune Slagstads elegante bedømmelse av Jan Ove Ulsteins avhandling om ringvirkningene av 1968-opprøret i kirkelige og teologiske kretser har han viet en kort omtale til min rolle i bildet.

Han beskriver den «usannsynlige alliansen Aarflot–Furre» og sier at vi fant hverandre på 90-tallet «i ein stadig meir samstemt kyrkjepolitisk lidenskap: eit kyrkjeleg reformprogram med tyngdepunkt til venstre». Han mener dette innebar at «68-opprørets transformasjon av Den norske kyrkja fekk si symbolske fullbyrding gjennom denne alliansen». Jeg er glad for sidestillingen med Berge Furre. Vi forsto hverandre og arbeidet godt sammen i Bispedømmerådet og Kirkemøtet.

Det er vanskelig å vite hva Slagstad begrunner denne ansvarstildelingen med, men jeg kan peke på noe av det som etter hvert opptok meg stadig sterkere i mine forskjellige roller i Den norske kirkes tjeneste.

I min tid som kirkehistoriker ble jeg fanget av historien til Hans Nielsen Hauge, som min doktoravhandling handlet om. Hans opprørstrang mot verdslige og kirkelige autoriteter og hans sterke sosiale patos kunne godt karakteriseres som datidens 68-er-opprør, med hundrer av begeistrede unge i hans følge. I årene på Menighetsfakultetet lærte jeg mye av John Nome, som var en av historikerne Slagstad kunne ha nevnt. Han skrev dyptpløyende historiske verker med anvendelse av sosiologisk og kulturhistorisk metode som vakte oppmerksomhet og motsigelse i historiske miljøer. En lang diskusjon om hans banebrytende metode i Demringstid, forarbeidet til hans tobindsverk om Misjonsselskapets historie (1942), viste hans reflekterte historiske program, som også pekte fremover. Med sin brede faglighet og sin allsidige orientering minner han meget om Rune Slagstads egen vide historiske horisont. I denne tiden våknet også min stigende misnøye med autoriteter, både pressgrupper i kirkelige miljøer og den departementale statskirkelige overstyring av kirken. Det ble viktig å fremme demokratiske reformer for kirkelivet som var i pakt med tiden.

Det kan være at det i noen grad dreide seg om «ein pragmatisk styrt, kyrkjepolitisk transformasjon» (Slagstad), men jeg er ikke enig i at det skjedde «med eit visst, ikkje alltid avklart teologisk akkompagnement». Gjennom min deltakelse i den kirkelige reformbevegelsen og dens utredninger var jeg med på å utforme et gjennomreflektert ekklesiologisk grunnlag for den kirkelige transformasjon, som både var teologisk og historisk/kritisk utformet. Det var et forsøk på å beskrive kirken både i dens teologiske og dens sosialpolitiske, samfunnsmessige dimensjon.

Debatten med Willoch og Høyre-regjeringen om kirkens politiske rolle drev meg på barrikadene og bidro nok til å skyve meg mot venstre. Her følte jeg meg vel sammen med Berge Furre.

Men vi var ikke alene. Det kirkelige hamskiftet hadde mange røtter, og det er viktig at forskningen løfter frem den historiske betydningen av det som skjedde i kirken og teologien i dette tidsrom.

Andreas Aarflot er biskop emeritus.