Idéhistorie er viktig. Får vi begge sider?
Intervjuet med professor Bar-Tal 20. oktober brakte et viktig tema til overflaten: hvordan israelernes syn på palestinerne har forandret seg fra 1948 til nå. Han ble presentert som liberaler – og fikk tydelig frem hva det betyr. Balansert var det ikke.
Han snakket om «den voldelige fordrivinga av palestinarar» i 1948, men sa ikke at arabiske ledere oppfordret den arabiske sivilbefolkningen om å flytte unna de kommende krigshandlingene, med løfte om at de snart skulle få komme tilbake – et løfte de ikke kunne holde fordi de tapte krigen. For øvrig er det historisk feil å bruke betegnelsen palestinere om denne gruppen i 1948, da ordet først ble tatt i bruk i 1964, da PLO ble opprettet.
Han sa at PLO på 1990-tallet anerkjente staten Israel, men nevnte ikke at dette var et dobbeltspill fra Arafat; han undertegnet Oslo-avtalen for å få ro til å bygge opp egen militær kapasitet. Som vi vet, startet PLO den andre intifadaen noen få år etter.
Han likestilte Israel og palestinerne med at ingen av dem har «plass til den andre» i sin fortelling, noe som ikke er riktig. Israels suverenitetserklæring fra 1948 garanterer sivile og religiøse rettigheter til alle grupper, mens både Fatah og Hamas har som mål å fjerne Israel fra kartet.
Han snakker om Israels «okkupasjon av palestinsk jord». Det har aldri vært en palestinsk stat der, derfor er det feil å snakke om «palestinsk jord». Hvis han mente Vestbredden, er det feil å bruke ordet okkupert, i og med at PLO har akseptert en administrativ deling (A-, B- og C-området).
Han håpet på en fredsløsning med palestinerne, men nevnte ikke at araberne/palestinerne har sagt nei til en arabisk/palestinsk stat på Vestbredden elleve ganger; 1937, 1939, 1947, perioden 1948–67, 1967, 1979, 2000, 2008, 2014, 2018 og 2020.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
