Ikke troverdig

Morten A. Strøksnes skriver i Dag og Tid 3. desember om norsk rasisme. Teksten er en slags Hans Rosling-inspirert tale om hvordan rasisme ikke er et stort problem i Norge lenger, og at det i er en støyende minoritet av nett-troll og aktivister som tjener på å sette rasisme på dagsordenen.

Strøksnes bruker anekdotiske bevis fra oppveksten som hvit mann i Nord-Norge som en målestokk for denne samfunnsendringen. Ja, selv samene har han ikke opplevd noe særlig rasisme mot: Det var jo mest stas å jakte og fiske sammen med dem. Selv om han innrømmer at samer er og blir utsatt for rasisme, virker dette mer som en ettertanke og ikke som en faktisk anerkjennelse av den blodige fornorskingsprosessen begått av nordmenn og den norske staten overfor samer. At Norge aldri har vært en kolonimakt, stemmer heller ikke, da Norge i aller høyeste grad har kolonisert samene. Man trenger ikke lete i ytterliggående woke-propaganda etter denne oppfatningen: det holder å lese Store norske leksikons artikkel om samenes historie.

Å bruke sine egne og dermed begrensede erfaringer med norsk rasisme som bevis er ikke troverdig når man tilhører majoritetsbefolkningen. Rasistiske kommentarer og oppførsel vil i stor grad være usynlig for oss nettopp fordi det ikke er rettet mot oss. Vi er så heldige, om man kan si det, at vi får lov til å gå gjennom livet umerket av dette: Det angår oss ikke fordi vi ikke kjenner det på kroppen.

Drapet på George Floyd og protestene i fjor sommer åpnet opp for samtaler om rasisme i Norge. Norske, melaninrike kjendiser stod frem i media og fortalte om opplevelser med rasisme, både under oppveksten og den dag i dag. Denne døren lukket seg relativt raskt, men i noen uker var søkelyset på oppførsel og språk som i aller høyeste grad fremdeles er en del av manges liv. Strøksnes gir uttrykk for at de som mener at rasisme fremdeles er et problem, i hovedsak er «profesjonelle antirasistar» som vil «få mest mogleg pengar frå det offentlege». Resultatet blir en mistenkeliggjøring og usynliggjøring av de personene som eksponerer seg og gjør seg selv sårbare ved å gå ut i mediene og si: Dette har skjedd med meg, jeg har vært utsatt for dette.

Har rasisme noen gang gått utover Strøksnes personlig eller satt begrensninger for hans liv eller muligheter? Hvis svaret er nei, er det ikke hans oppgave å erklære denne jobben for gjort. Det er de som føler det på kroppen hver dag, som må gjøre dette.