Om det å forenkle

En kommentar til Morten Strøksnes «Vrangt og rett» i Dag og Tid 17. desember 2021.

La oss gå tilbake til det grunnleggende premisset for Strøksnes’ kommentar 3. desember, nemlig at rasisme er i kraftig nedgang i Norge i dag. Det er mye mindre av det enn før, denne utviklingen er i all hovedsak positiv, men disse fremskrittene er dessverre kraftig underkommunisert av media, forskere og så videre.

Aller først, Strøksnes har et problem i bunnen her, og det er at han strever veldig med å definere rasismen han snakker om. Han benevner alt fra politisk organiserte rasister til det han kaller «klassisk avstandsrasisme til intern bruk». De fleste eksemplene hører hjemme i førstnevnte kategori, altså i den harde og ekstreme enden av rasismeskalaen. Dessverre er dette en utdatert holdning til hvordan moderne rasisme er i Norge i dag, og det er litt av stridens kjerne.

Rasisme opptrer nemlig ikke kun i disse formene, men også som hverdagslig diskriminering og utestengning. Dette kan være helt usynlig for meg og trenger ikke være som følge av min politiske overbevisning. For eksempel at man snakker til en melaninrik person på engelsk uten engang å tenke over det. Det er altså ikke nyttig å innskrenke rasisme kun til åpenbart klønete og fornærmende kommentarer fra besteforeldregenerasjonen eller ideologisk overbeviste rasister: Begrepet rommet mye mer enn det og utvikler seg hele tiden i takt med samfunnet det eksisterer i.

La oss nå se på hvordan det faktisk står til med diskriminering i Norge i dag for nordmenn med minoritetsbakgrunn. Er det bedre eller verre enn før?

Strøksnes har «aldri sett eitt eneste innslag i media, eller blant alle organisasjonane og forskarane som jobbar på dette feltet, som anerkjenner noko positivt i utviklinga». Først og fremst er det ikke forskningens jobb å være enten positiv eller negativ. Forskningen skal øke vår kunnskap om ulike temaer gjennom vitenskapelig metode. Og det forskes mye på rasisme og diskriminering i Norge.

Det er for eksempel gjort viktig forskning på minoritetsungdoms egen oppfattelse av å være norsk, og andres oppfattelser av at de ikke er det. Med andre ord, de er norske og de ser på seg selv som norske, men deres norske identitet blir hele tiden trukket i tvil og stilt spørsmål ved. Dette gjør noe med forståelsen av egen identitet og følelsen av tilhørighet.

Samtidig har vi også mye forskning som tyder på at velferdsstaten skaper relativt gode, strukturelle rammer for sosial mobilitet. Resultatet av dette er for eksempel at nordmenn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert i høyere utdanning, spesielt de utdanningene som leder til høystatusyrker.

Poenget her er at det nødvendigvis er en forskjell mellom de strukturene som eksisterer for inkludering, og den faktiske opplevelsen av å høre til i Norge. Det blir altså for enkelt å si at Norge enten er rasistisk eller ikke-rasistisk, eller at institusjonene våre er enten ekskluderende eller inkluderende. Det er heller ikke nyttig å skulle insistere på den forenklede tolkningen at det er mindre rasisme i Norge i dag på et generelt grunnlag. På noen områder er det nok det, men på andre områder er det fremdeles mye jobb å gjøre.

Det er nok ingen stor konspirasjon på gang om å skjule fremskrittene i arbeidet med å gjøre Norge til et mindre rasistisk land. Men rasisme er ikke noe man bare blir ferdige med. Og det er ikke majoritetsbefolkningens rett å si at vi er det.