Problemet med Språkstatus 2021

Språkrådets tilstandsrapport «Språkstatus 2021» er tidlegare omtalt i Dag og Tid nr. 33 og 35 og i tre innlegg i siste nummer av Norsk Tidend. Alle innlegga går utanom det eg ser som hovudproblemet med rapporten, nemleg at han ikkje tek utgangspunkt i gjeldande språkpolitikk og Språkrådets eige oppfølgingsansvar. Her er nokre døme:

Rapporten definerer målet om parallellspråkbruk i universitets- og høgskulesektoren som å bruka engelsk og norsk ved sida av kvarandre, utan at det eine språket trengjer bort det andre. Men alt i 2008 og 2009 slo regjering og storting fast at norsk skulle vera hovudspråket ved norske utdannings- og forskingsinstitusjonar, og at prinsippet om parallellspråkbruk skulle praktiserast med preferanse for norsk. Det er uklart korleis Språkrådet har følgt opp dette prinsipielle utgangspunktet overfor sektoren.

Etter stortingsbehandlinga av språkmeldinga i 2009 fekk Språkrådet i oppgåve å vera nasjonalt samordningsorgan for utvikling og tilgjengeleggjering av norsk fagterminologi. Det er vanskeleg å sjå av rapporten at Språkrådet har drive noko systematisk og vedvarande samordningsarbeid. Mellom anna er det uklart kva Språkrådet har gjort for å leggja til rette for at nynorsktermar kan fastsetjast parallelt med bokmålsterminologien.

Språkrådet fører tilsyn med at statsorgan skriv 25 prosent nynorsk. Dette er eit lovpålagt minstekrav, ikkje berre eit mål å strekkja seg etter, slik rapporten nesten kan gje inntrykk av. Statistikk gjennom åra har vist at nynorskprosenten oftast ligg klart under minimumsnivået, men den einaste dokumentasjonen som finst i rapporten, er at «bruken av nynorsk på statlege nettsider har gått ned dei siste åra», og at nynorskprosenten i 2019 låg «i snitt på 14,5». Resultatet av tilsynsarbeidet synest derfor heilt i det blå.

I 2008 var nynorskdelen i gjeldande lovverk berre 10 prosent. Det vart derfor lagt opp til å arbeida systematisk med utforming av lover på nynorsk, slik at ein etter kvart skulle nå opp i 25 prosent. Men i rapporten går det fram at dei aller fleste lovene som er komne dei seinare åra, er på bokmål. Språkrådet har overfor departementa arbeidt mykje med klart språk i lover og reglar, men synest ikkje å ha gjort noko for å få endra den skeive fordelinga mellom nynorsk og bokmål.

Det å kunna uttrykkja seg i eit normalisert talemål er i språkmeldinga nemnt som ein del av dei språkevnene det er verdt å øva opp. Det heitte også at NRK burde kjenna eit særleg ansvar for å dyrka og formidla eit standardisert nynorsk talemål. I rapporten går Språkrådet heilt utanom denne problemstillinga, trass i at det i dag er nokså lite korrekt normert nynorsk å høyra i NRK og andre etermedium. Til overmål nyttar rapporten ein terminologi som synest å vilja redusera nynorsk og bokmål til reine skriftspråk.

Gjeldande språkpolitikk føreset at Språkrådets normeringsansvar skal utøvast i dialog med aktuelle organisasjonar og institusjonar. Det har også vore ein føresetnad at det skulle ryddast opp i det rettskrivingssystemet som hadde utvikla seg gjennom 1900-talet. Etter kvart har det vist seg å vera usemje om bokmålsreforma i 2005 i så måte var tilstrekkeleg. Det er derfor påfallande at rapporten ikkje seier noko om den debatten som har vore, om ei innstramming av valfridomen i bokmålsrettskrivinga.

Det er sagt at tilstandsrapporten skal liggja til grunn for politikkutvikling og utforming av nye tiltak. Da er det grunn til å stussa over at rapporten ikkje er seg meir bevisst den språkpolitikken som alt er utvikla, og at han ikkje betre kan dokumentera korleis Språkrådet har følgt opp ulike tiltak som alt er utforma.