Wokeisme
Skrømt i politikk
Ron DeSantis har signert HB7, «stopp-woke-lova», der målet er å hindre prat om mangfald og rasisme på arbeidsplassar.
Foto: Daniel A. Varela / Miami Herald via AP / NTB
Dag og Tid publiserer 28. februar et innlegg fra forfatter Carline Tromp om woke og skrømt. Teksten er både opplysende og tilslørende. Tromp skriver korrekt at autoritære aktører som Donald Trump – som jeg advarer mot i bokas konklusjon, deriblant som en følge av den hvite identitetspolitikken som nå vokser i oppslutning i USA, farene for økt rasisme, så vel som Trumps autoritære politikk – utnytter mistro mot woke for å legitimere sitt autoritære prosjekt. Og som Tromp påpeker, faller alt fra feminisme til antirasisme under Trumps autoritære hammer.
Tromp går deretter fra denne gode observasjonen – at antiwoke mobiliserer mange, og at det misbrukes av autoritære til å undergrave en rekke av våre verdier – til å avvise at wokeismen eksisterer. Men hva er ellers navnet på denne fremvoksende identitetspolitikken, som hverken er liberal eller sosialistisk?
Tromp klarer ikke å skille legitim mistro mot den reaksjonære og antidemokratiske dreiningen på deler av venstresiden, fra den reaksjonære høyresidens mistro mot liberale verdier. Hun ser ikke at fenomener kan både eksistere og misbrukes. Hun blander kortene. Dette er både tilslørende og mistenkeliggjørende. Skillet mellom liberalere, feminister, sosialister og moderate konservative som er skeptiske til woke, og høyrereaksjonære aktører, utviskes. Da blir det vanskeligere å fange opp Tromps ellers gode poeng.
Alle politiske begreper brukes naturligvis strategisk og polemisk, også som skrømt, for å mobilisere. Wokeismen kan brukes som skrømt, fordi det er et reelt fenomen. Wokeismen observeres i den identitetspolitiske dreiningen. Individer reduseres til deres hudfarge, kjønn og seksualitet. Liberale verdier som individualisme og universalisme påstås å være undertrykkende. Det snakkes om «fargeblind rasisme». Å ikke se «raser» blir rasistisk. Dette er reaksjonære ideer som utfordrer – og kan erstatte – liberale ideer.
At wokeismen – og de identitetspolitiske teoriene den bygger på – har en reell påvirkningskraft, er åpenbart. Fra marxistene Walther Benn Michael og Adolph Reed jr. til sosialistene Susan Neiman og Kenan Malik til liberalerne Yascha Mounk og John McWhorter har det blitt skrevet mye om denne ideologiske dreiningen og dens reaksjonære og illiberale filosofi og politikk.
De to liberalerne har også diskutert hvordan wokeismen har fått et sterkt gjennomslag hos den amerikanske venstresida samt i den amerikanske kulturindustrien. Å påpeke dette er ikke trumpistiske konspirasjonsteorier om dypstaten eller moralsk panikk.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
