Sterk kritikk på sviktende grunnlag
Holocaustsenteret ligg på Bygdøy i Oslo.
Foto: Espen Solberg / Wikipedia
Under tittelen «Sterke påstandar, svak undersøking» har Morten Strøksnes skrevet om HL-senterets holdningsundersøkelser i siste utgave av Dag og Tid. Diskusjon om holdningsundersøkelsene er spennende og velkomment. Strøksnes’ kritikk er imidlertid preget av misforståelser både om undersøkelsens metode og om saksfeltet. Mer alvorlig er det at den videreformidler generaliserende forestillinger med gjenklang i velkjent antisemittisk repertoar.
La oss begynne med metoden: Strøksnes bruker mye tid på å kritisere spørsmålsformuleringer. Det som sies om antisemittisme i rapporten, er imidlertid ikke basert på resultater for enkeltspørsmål. En slik fremgangsmåte ville ha vært sårbar for individuelle tolkninger eller misforståelser. I første runde av kartleggingen (i 2011) ble det utviklet tre indekser, det vil si kombinasjoner av flere spørsmål. Indeksene fanger opp ulike aspekter av antisemittisme: fordomsfulle virkelighetsoppfatninger, følelsesmessig motvilje og sosial avstand. I motsetning til hva Strøksnes hevder, måtte respondentene støtte flere av påstandene for å bli vurdert som fordomsfulle.
Selvsagt er det mulig å drøfte ordvalg og tolkningsmuligheter. Men mange av påstandene som Strøksnes kommenterer, er slett ikke med i vår analyse av antisemittisme, fordi de ikke inngår i indeksene. Kritikken er dermed irrelevant for konklusjonene i rapporten, som viser at negative holdninger er lite utbredt i Norge. For alle tre indekser ser vi en klar nedgang fra resultatene i 2011. I innlegget har Strøksnes ingen kommentarer til disse funnene.
HL-senterets undersøkelse bygger for øvrig på internasjonalt etablerte metoder for holdningsundersøkelser. Lignende påstander er brukt i tilsvarende studier over hele Europa i flere tiår, inkludert omfattende komparative kartlegginger i regi av EU.
Når det gjelder svarprosenten som Strøksnes er bekymret for, er den 36 prosent for befolkningsutvalget i 2021, som resultatene han diskuterer, skriver seg fra. Utvalget er dessuten veiet for å korrigere for eventuelle avvik i forhold til befolkningssammensetningen for egenskaper som kjønn, alder, bosted og utdanning. Endelig er det påvist at selv meget lave svarprosenter ikke resulterer i skjevheter i resultatene så lenge bortfallet i hovedsak er tilfeldig, som det ofte vil være (se artikler av Hellevik i Tidsskrift for samfunnsforskning, 2015, og Quality & Quantity, 2016).
En av påstandene i HL-senterets undersøkelse som Strøksnes tar opp, er at «jøder har altfor stor innflytelse over amerikansk utenrikspolitikk». Heller ikke denne påstanden inngår i fordomsindeksen og har derfor ingenting med vår analyse av antisemittisme å gjøre – men la oss likevel se litt nærmere på Strøksnes’ diskusjon her, siden han vier den så stor plass. Han viser blant annet til en bok av John Mearsheimer og Stephen Walt. Den heter The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy, ikke «The Jewish Lobby», som Strøksnes skriver, en forskjell som ikke er uvesentlig. I Strøksnes’ analyse står nettopp det jødiske sentralt: «Ingen annan minoritet har ein liknande innflytelse over amerikansk utanrikspolitikk», skriver han.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
