Strømstøtte og europeisk energipolitikk

Hva er det egentlig som strømmer gjennom strømkablene til utlandet? Spørsmålet kan synes dumt, men det er oppklarende å tenke som så at når elektrisitet strømmer den ene vei, strømmer prisen den andre veien. Det er jo slik i et marked for en ensartet vare som elektrisitet at prisen settes «på marginen», som det heter på fagsproget; det er betalingen for den sist omsatte enhet som setter prisen på alle andre enheter. Om den største betalingsviljen finnes hos kjøpere i utlandet, er det den som bestemmer hva norske forbrukere må betale for elektrisiteten. Dette gjelder i den del av det norske markedet som er direkte knyttet til markedene ute. At flaskehalser i det innenlandske elnett har ført til enorme prisforskjeller mellom ulike deler av Norge, er velkjent, men den saken skal ikke drøftes her.

Dette har gjort utenlandskablene til en formidabel pengemaskin for både statskassen og elprodusentene i Norge. Det skjer ikke bare på den måten at utlendingene får betale dyrt for norsk strøm, men også fordi norske forbrukere får betale den samme prisen som utlendingene. Størsteparten av elprodusentenes fortjeneste skyldes høy strømpris som norske forbrukere får betale og ikke den høye prisen på den strømmen som sendes til utlandet. I 2021 nådde bruttoeksporten av elektrisitet sitt foreløpige høydepunkt på 25,8 terawattimer. Norske husholdningers forbruk var nærmere 40 terawattimer det året, og de fleste av disse husholdningene bor i Sør-Norge, hvor «smitteeffekten» fra utlandet er størst.

Vedlagte diagram viser elprisen (inklusive merverdiavgift og uten strømstøtte) som husholdningene har betalt, fra 1. kvartal 2012 til 2. kvartal 2022. I 3. og 4. kvartal 2021 steg prisen dramatisk. Det skjedde efter at kablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, i en periode hvor størsteparten av vindturbinene i Storbritannia sto stille på grunn av høytrykk og lite vind, og prisen på el fra kraftverk i EU-landene økte på grunn av prisstigning på utslipp av kulldioksid. Så kom krigen i Ukraina og gjorde vondt verre.

Vi står overfor en prisøkning som skyldes den ytterst tvilsomme energipolitikk som EU-landene har ført i en årrekke. De har skiftet ut regulerbar kraft fra kull, naturgass og atomkraftverk mot dyr vind- og solkraft som er prisgitt naturens luner og som har vist seg ikke å strekke til. Dertil kommer at de har stolt på Russland som pålitelig leverandør av gass og et land som er interessert i å leve i fred og fordragelighet med sine naboer. Det viste seg å være naivt, for å si det pent.

Pålitelig og billig energi er selve grunnlaget for velstand. Dette er europeiske politikere på god vei med å ødelegge. De høye elektrisitetspriser vi sliter med i Norge, er en konsekvens av at vi har knyttet oss til det konkursboet. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal kutte alle strømkabler til utlandet. De gir oss selv en viss sikkerhet i tørrår og skaffer staten og kraftselskapene inntekter fra utlandet i form av høy pris på strøm som eksporteres. Men det er ingen grunn til å la en feilslått europeisk energipolitikk gå ut over norske forbrukere.

En strømstøtte hvor norske forbrukere og produsenter holdes skadesløse for «smitteeffekten» fra utlandet er i høyeste grad på sin plass. Billig vannkraft er en av de få, naturgitte fordeler Norge har og som blant annet gjør det mulig for folk å holde sine boliger varme i et ufyselig klima. Så får det da heller være at insentivene til å spare på strøm blir litt svakere, som det heter på fagsproget. I klartekst betyr det ikke annet enn at folk sparer på varmtvannet, skrur av lysene og spiser maten kald heller enn varm. Så er det bedriftene som ikke lenger finner det lønnsomt å holde driften i gang. Det er den slags europeiske forbrukere kan takke sine politikere for.