Ein utradisjonell tradisjonalist

Kommentar

I kombinasjonen av skarp samtidsanalyse, radikale grep i kommunikasjon og konfesjonstrugne standpunkt tek Oslos nye biskop Sunniva Gylver vare på ein kjerne i kristenarven: paradokset. Slik framstår ho som ein stødig teolog heilt i si tid.

Norsk teologi var gjennom heile 1900-talet fanga i ei spenning mellom liberale og konservative posisjonar. Dei to hovudposisjonane hadde éin ting felles: Dei var ein reaksjon på ein framstormande rasjonalistisk modernitet, som vi karakteristisk nok omtaler som det moderne gjennombrotet.

Den konservative posisjonen reagerte med avvising av det nye og konsolidering av tradisjonen. Den liberale gav seg inn i forhandlingar og viste vilje til å gje opp delar av tradisjonen. Denne motsetninga vart institusjonalisert ved opprettinga av Det teologiske menighetsfakultet i 1907, som oppstod som ein kritikk av radikalisme ved teologistudiet på universitetet.

I forlenginga av dette kom den bitre kyrkjestriden, med Calmeyergate-møtet i 1919, der den konservative sida forbaud alt samkvem med liberal teologi, heilt opp til nattverdbordet. I denne perioden hadde den konservative sida overtaket. Dei samla flest teologiske studentar på sitt fakultet, og gjennom det sterke lekmannsengasjementet (særleg indremisjonen) fekk dei også kontroll i sokneråda. I mange tilfelle vart dei liberale prestane utestengde.

Mindre skilnader

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

E-postadressa di

Eg godtek vilkåra

Eller kjøp eit anna abonnement

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare