Litteratur

Blåmann-songaren

Eg skulle ønskje eg hadde fleire fun facts om Jon Fosse. Eg kunne hatt bruk for dei no.

Alfred og Samuel, Ragnar Hovland og Jon Fosse som skodespelarar.
Alfred og Samuel, Ragnar Hovland og Jon Fosse som skodespelarar.
Publisert

Eg skulle ønskje eg hadde fleire fun facts om Jon Fosse. Eg kunne hatt bruk for dei no. Men – ein får vere glad for det ein har, som dei gamle brukte å seie i tilsvarande situasjonar. Tilsvarande og tilsvarande, forresten, eg veit ikkje kor mange av dei som fekk i oppgåve å skrive noko både passeleg lettbeint og respektfullt om Jon Fosse.

Det finst eit bilde som har gått viralt, som det heiter, i seinare tid. Der kan ein sjå Jon Fosse i hundedrakt og underteikna i bjørnedrakt, sitjande i ei diger pappøskje, i samband med lanseringa av barneboka mi Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlét pappkartongen. Jon har sagt at det er einaste gongen han har prøvd seg som skodespelar, og han meinte at vi begge kom godt ut av det.

Den uhøgtidelege Fosse stod også fram i 2011, då eg var med i Vestlandsrevyen (som var ein revy og ikkje eit nyhendeprogram) og fekk komme i Grotten og intervjue han i Fantomet-drakt. (Og humoren i bøkene til Fosse er vel framleis litt underkommunisert?)

I dag har Jon Fosse og eg eit fast ritual: Vi møtest to gonger i året, vår og haust, på Kaffistova i Oslo og drikk eit par koppar kaffi og pratar. Og svært lite av det handlar om litteratur. No måtte eg høyre med Jon om han tør å vise seg på Kaffistova meir etter den siste vekas hendingar, og han svarte at vi kanskje må flytte til eit anna etablissement. Eg seier ikkje kor.

Eg møtte Jon Fosse første gong det året han debuterte, i 1983, på eit seminar som Det Norske Samlaget arrangerte på Kiel-ferja(!), ein typisk Sverre Tusvik-idé. Her markerte Fosse seg som ein opposisjonell, ein som våga å stå for sine meiningar, og som særleg gjekk i rette med litteratursynet til Kjartan Fløgstad!

Seinare har eg hatt etter måten mykje med Jon å gjere. Eg var konsulent på dei fleste av dei tidlege bøkene hans og skreiv fråsegner så samvitsfullt eg klarte. (Desse ligg no i Fosse-arkivet i Standebarm.) Jon skreiv tilbake og sa at han hadde lese fråsegnene, men han kom ikkje til å ta noko omsyn til dei små innvendingane mine. Det skulle bli slik han hadde tenkt det sjølv.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement