Eg luktar, altså er eg

Forfattar og arkitekt Bjørn Berge ser med aukande uro på korleis sterke kommersielle krefter erstattar naturens eigne lukter med uekte «godlukt» og luktfrie plasthus.

Bjørn Berge er arkitekt og forskar ved arkitektkontoret Gaia Lista.

Litteratur

Publisert Sist oppdatert

Boka Lukt. Fortellingen om en falmet sans er siste del av ein trilogi om makt, der Berge belyser maktproblematikken frå ulike kantar. Først kappinga av land i Landene som forsvant (2016), så om å forsvare landet og behalde makta i Luftens tyranner (2019) og no korleis kulturen og biologien blir involverte i maktspelet.

– Lukt har ganske mykje opphav i min profesjon som arkitekt gjennom over 40 år. Det har slått meg at husa har lukta mindre og mindre gjennom åra. Før hadde alle familiar, og bustadene deira, si eiga lukt, og kvart rom sin eigen signatur. I moderne hus er lukta praktisk talt borte. Om vi held fram med å byggje slik som no, er snart berre synssansen og høyrsla att, og det blir litt magert når ein skal oppleve verda fullt ut. Kjedeleg også.

– Du skriv at lukt blir assosiert med det mørke, det uregjerlege, det erotiske, det asosiale og det primitive. Korleis er det blitt slik?

– Utgangspunktet er nok at luktopplevinga er så vanskeleg å fange, kategorisere og setje tal på. Derfor lèt ikkje lukt seg bruke og utnytte på same måte som dei andre sansane.

Dette byrja for fleire hundre år sidan og skaut fart under den industrielle revolusjonen.

– Opplysningsfilosofane, som Immanuel Kant, slo fast at ettersom lukta var uråd både å måle og å kategorisere, var ho heller ikkje særleg eigna til å vinne ny kunnskap med.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement