Roman

Lars Mytting:

Skråpånatta

Gyldendal

Den fiktive bygda Butangen nær Fåvang i Gudbrandsdalen har gjennom tre omfangsrike romanar vore omdreiingspunktet i det som no er den fullførte Hekne-trilogien. Dessutan går det handlingstrådar både til Skottland og til Dresden i Tyskland, og den tidsramma det heile utfaldar seg innanfor, er sokneprest Kai Schweigaards yrkesliv på Butangen mellom 1879 og 1945. Men det går også tidslinjer bakover til tidleg 1600-tal, til Skottetoget i 1612, til dei samanvakse tvillingsøstrene Gunhild og Halfrid på garden Hekne og den særeigne vevkunsten dei utvikla, og som toppa seg i Heknevevens framstilling av skråpånatta, verdas undergang i bål og brann.

Årets roman startar med trolldomsprosessen mot tvillingsøstrene der både kyrkje og statsmakt vil ha dei dømde som djevelens reiskapar i kampen mellom det gode og det vonde, mellom lys og mørke, men den kloke og jordnære presten Sigurd Krafft på Butangen greier å redde dei frå bålet, «vi kan ikke henrette alt som er oss fremmed», og når søstrene døyr på naturleg vis, blir dei gravlagde under kyrkjegolvet i den gamle stavkyrkja på Butangen, det blir støypt to kyrkjeklokker til minne om dei, søsterklokkene, og hekneveven får heidersplassen i kyrkja.

Innsikt og ironi

Så går hundreåra fram til Kai Schweigaard kjem til Butangen som prest. Han blir djupt fascinert av segner og mytar kring heknesøstrene og den gamle stavkyrkja frå 1170, samtidig som han også er sjelesørgaren i bygda og kjem tett på skikk og bruk i fest og kvardag. Det oppstår ein nær vennskap mellom han og ungjenta Astrid Hekne, men arkitektstudenten Gerhard Schönauer, som kjem til Butangen for å kartlegge stavkyrkja før ho blir riven og frakta til Dresden, vinn Astrid og giftar seg med henne.

Begge døyr året etter, Astrid i barsel etter å ha født tvillingsøner, Gerhard av lungebetennelse. Tvillingane veks opp kvar for seg, den eine på Hekne, den andre hos fosterforeldre i Skottland. Liksom søsterklokkene blir skilde under flyttinga til Dresden, blir også Astrids barn skilde, og heile trilogien er skriven fram under det overordna mottoet «hva Gud har sammenføyet, skal intet menneske adskille».

Handlinga i Skråpånatta er lagd til 1930-talet og dramatiske krigsår. Kai Schweigaard er ein gammal mann, ei ny Astrid Hekne trer fram, barnebarnet til ho som døydde i 1881, og igjen blir det tette og fortrulege band mellom Schweigaard og Astrid i kampen om å verne hekneveven og søsterklokka Gunhild, som blei igjen i bygda, men som SS-organisasjonen Ahnenerbe er ute etter, og her skriv Mytting med djup innsikt og ironisk snert om nazistisk raseforsking og svermeriet for den norrøne arven og det urgermanske som Himmler meinte å finne i Skandinavia, særleg i Noreg.

Driv og spenning

Krigsåra er det sentrale i årets bok, og Mytting er ein framifrå historikar og ein gåverik forteljar når han med driv og spenning og med den særmerkte Mytting-energien som under eitt pregar forfattarskapet, skriv fram heile spekteret av motstand og medløperi, mistenkeleggjering i ei splitta befolkning, tortur og råskap, og ikkje minst i skildringa av terrorbombinga av Dresden 13. februar 1945, da også stavkyrkja frå Butangen går opp i flammar etter eldstormane som oppstår.

Same natt brenn også nykyrkja på Butangen under stor dramatikk. Dermed er ringen slutta, og det kan verke som det er krefter utanfor mennesket som grip inn og styrer lagnaden i bestemte retningar i «(...) et slags nett hvor alt og alle til alle tider var forbundet. En vevnad, for den saks skyld».

Hekne-trilogien under eitt, og kanskje særleg Skråpånatta, er prega av litterært handverk av ypparste merke der realisme og romantikk blir fletta saman i lysande portrett og i fortetta scener, ofte i eit overlys av magi og intuisjon og med ei berøringskraft på tvers av generasjonar.

Kjartan Fløgstad har sagt at «det vi diktar opp skal bli sannare enn røynsle», og det er nettopp det Lars Mytting gjer i Hekne-trilogien: han rører ved tekstens litteraritet, den resten som står att når du deler ti på tre, det som aldri går opp, men samtidig er det som løftar litteratur til kunst.

Oddmund Hagen

Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.