Roman

Kristina Leganger Iversen:

Det sanne og det synlege

Samlaget

Eg har sjeldan vore så oppgitt over å vere kvinne som etter å ha lese Kristina Leganger Iversens Det sanne og det synlege. Eg er regelrett nedmuntra.

Tre kvinner er i samtale, dei utvekslar erfaringar. Ikkje om den gongen dei var på tivoli eller på ein ferietur til Mallorca, dei snakkar om spesifikke hendingar dei har vore ute for i møte med menn. Dei blir forfølgde, dei blir gjengitte i menns diktbøker, dei blir oppfordra til å kle av seg framføre eit nettkamera. Dei blir skildra, definerte og brukte av menn, og tilbake står dei og prøver å hanskast med eiga historie.

Ein kan sjølvsagt innvende at det finst gode, rimelege menn også, men dei har liten plass i denne boka. Her er det blikket som kvinner kjenner på seg, i eit overordna perspektiv, som rår.

«Det er ei særs viktig bok om gyldige erfaringar mange tar for gitt at vi skal bere på.»

Det svake kjønn?

Kristina Leganger Iversen viser korleis det kan opplevast å vere «det svake kjønn», gjennom skrekken for berre å gå åleine gjennom byen – som når ei kvinne blir vitskremd då ho merkar at nokon kjem springande etter ho. Så viser det seg at ho berre har gløymt vottane sine på bussen, og ei medkvinne vil gi dei til ho. Gjennom sjuåringar som poserer seksualiserte framføre eit kamera, fordi dei trur det er venta av dei. Gjennom eit møte ei av kvinnene har hatt med ein sjef for eit ungdomsteater; han ville at ho skulle skrive dramatikk. Ho vil skrive om festvaldtekt, han svarar med å okke seg over metoo – kor overdrive det er blitt.

Til det å ha grep om eiga historie: Iversens tre kvinner utforskar dette grundig. Kva skjedde, eigentleg, i dei ulike situasjonane? Kven har definisjonsmakt? Når ei kvinne blottstilte seg på det mest sårbare i ein seksuell situasjon, og ser hendinga gjengitt i ei diktsamling av mannen – kjenner ho seg igjen? Har ho lov til å protestere?

Ei setning som går igjen, i ulike variasjonar, er: «Det er hans minne også, er det ikkje?» Kvinna ser ut til å ta ansvar både for å reagere på skildringa av seg sjølv og for å setje seg inn i kva mannen har tenkt. Og å forsøke å analysere situasjonen, som med ungdomsteatermannen som endar dårleg: «Er det at han er mann, at du er kvinne? Det at han er femti og du er tjuefem? Det at han har fast jobb i Kultur-Noreg, at du er frilansar, uetablert.»

Det forkvakla har også sin plass: «Silje som då ho var femten, fortalde om den gongen ho hadde vakna på ein fest, og så hadde ein av gutane hatt fingrane inne i ho. Ho var så stolt då ho sa det.» Silje var ikkje så populær, så ho skulle berre vere takknemleg.

Eit anna spørsmål som går igjen, er: «Om du kunne sagt noko, kva ville du sagt?» I formuleringa er det underforstått at ingen høyrer etter likevel. Men kvinnene lyttar til kvarandre i denne boka. Og lesaren bør lytte, for dette er kvardagen for halve befolkninga. «Kor ofte har du slått auga ned på ein utestad, redd for å sende feil signal?»

Kallar på teater

Sjangernemninga er «dialogar». Det slår meg at boka er fin å lese, men ville eigna seg betre som dramatikk. Boka er replikkstyrt, og kvar gong ei av kvinnene Betina, Albertine og Gemma har ordet, kjem dei andre til og dramatiserer kva mennene kunne sagt. Konseptet er som skapt for ei scene.

Ein kan ikkje seie at Det sanne og det synlege er som den første Peer Gynt-versjonen, som var eit frydefullt lesestykke, før det blei dramatikk. Dei tre kvinnene er vanskelege å halde frå kvarandre som personlegdommar, dei opererer mest som ein felles taleståstad, og kvaliteten ligg i situasjonane og innhaldet, i observasjonane, ikkje i den språklege rikdomen.

Det er ei særs viktig bok, som handlar om gyldige erfaringar mange av oss berre tar for gitt at vi skal bere på, men som også nok ropar litt etter ei teaterscene.

Ingvild Bræin

Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.