Utan eit eige rom
Elin Eika Bringa skriv seg inn i dei siste dagane i eit liv i romanen Snart er eg natt.
Elin Eika Bringa debuterer som romanforfattar.
Foto: Christopher Helberg / Bonnier Forlag
Roman
Elin Eika Bringa:
Snart er eg natt
Bonnier
Ettersom vi stadig blir eldre her i landet, er det ikkje lenger sjeldan ein ser bilete og oppslag av menneske som fyller hundre år. Dei fleste av desse «heldige» er kvinner. Men er livet etter dei nittifem eigentleg noko å trakte etter? Det kjem sjølvsagt heilt an på korleis ein har det, og korleis ein tar det.
Myten om at dei som blir så gamle, er spesielt lykkelege menneske, gjer i alle fall Elin Eika Bringa sitt beste for å avlive. I Snart er eg natt, som er den første romanen hennar, får vi innsikt i livsverda til ei kvinne dei siste par vekene før den store dagen skal markerast.
Gonhild er klår i hovudet, men synest livet er lite å rope hurra for. Lengten hennar går slett ikkje mot fleire dagar, men mot den siste og endelege natta. «Døden tar meg riktig nok att, men det går langsamt. I motsetning til dei andre her et han meg nedanfrå og opp, dryger det ut, som om han skjer små bitar med kniv og gaffel.»
«Eit stykke ut i lesinga tar eg til å sakne meir som kan gi eit løft i alt det dystre.»
Boka er full av slike treffande formuleringar som gjer lesaropplevinga sterk og sugande, sjølv om soga er noko av det mest tragiske eg har lese på lenge. Her er også mykje svart humor, som i scena der Gonhild spør ein besøkande på sjukeheimen om korleis vedkomande stiller seg til aktiv dødshjelp, får ein usikker latter til svar – og straks føyer til at det slett ikkje er teoretisk meint.
Berre i bøkene
Tidsplana vekslar mellom notida på sjukeheimen og tilbakeblikk på det lange livet. Gonhild har budd heile livet i Bø, ho har knapt vore utanfor kommunegrensa. Rotfesta i bygda har ho likevel mangla eit sterkare feste inne i seg sjølv.
Som så mange kvinner både før og etter henne, kom Gonhild i «ulykka» som ung. Livsvegen vart staka ut utan at ho sjølv fekk ta eigne val, med ein mann ho ikkje elska, på ein gard som ikkje interesserte henne. Dei fleste dagane vart grå. I litteraturen fann ho trøyst og meining, både gjennom bøker ho las og tekstar ho sjølv skreiv. Ho fekk utgitt ei diktbok, ein triumf då det hende, men det forandra likevel ikkje livet.
Denne kvinna har levd med stor distanse til dei rundt seg, samstundes som ho har mangla det eigne rommet der ho kunne ha fått bruke og utvikle evnene sine. No, på sjukeheimen, har ho sitt eige rom i fysisk forstand, men rår ikkje lenger over eige liv eller eigen kropp.
Med mannen fekk ho dottera Helga. Tilhøvet mellom mor og dotter er det største smertepunktet i boka. Gonhilds manglande livslykke hindrar henne i å skape ein god relasjon. Ho er ikkje direkte slem, men avvisande og distansert. Jentungen søkjer naturleg nok til far sin. Gonhild blir einsam i sin eigen familie. Vi får nokre glimt attende til hennar eigen barndom i ein familie med lite varme, noko som gir litt av svaret på Gonhilds manglande morsevner.
Pakke ned hårrullane
Helga kjem ikkje til hundreårsdagen. Men på sjukeheimen dukkar det opp ei anna yngre kvinne, journalisten som skal lage reportasje om den store dagen. Til å byrje med er Gonhild tverr og uvillig, men ho tør etter kvart opp. Samtalene bringar glimt av lys inn i mørkeret den gamle lever i. Det trengst, eit stykke ut i lesinga tar eg til å sakne meir som kan gi eit løft i alt det dystre. Sjukeheimslivet er skildra like trist som dei fleste av oss vel har inntrykk av at det er. Dei fleste her lengtar etter «å pakke hårrullane ned for godt».
Det er i alle fall ein særs vellykka roman den relativt unge Elin Eika Bringa har skrive. Med få unnatak er språket botnsolid, og forfattaren viser ei imponerande innleving i livet til eit veldig mykje eldre menneske. Spørsmåla ho reiser, gjeld oss alle, før eller seinare, på den eine eller andre måten. Kven er vi når vi ikkje lenger hugsar oss sjølve?
Hilde Vesaas
Hilde Vesaas er forfattar, lektor og fast meldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Elin Eika Bringa:
Snart er eg natt
Bonnier
Ettersom vi stadig blir eldre her i landet, er det ikkje lenger sjeldan ein ser bilete og oppslag av menneske som fyller hundre år. Dei fleste av desse «heldige» er kvinner. Men er livet etter dei nittifem eigentleg noko å trakte etter? Det kjem sjølvsagt heilt an på korleis ein har det, og korleis ein tar det.
Myten om at dei som blir så gamle, er spesielt lykkelege menneske, gjer i alle fall Elin Eika Bringa sitt beste for å avlive. I Snart er eg natt, som er den første romanen hennar, får vi innsikt i livsverda til ei kvinne dei siste par vekene før den store dagen skal markerast.
Gonhild er klår i hovudet, men synest livet er lite å rope hurra for. Lengten hennar går slett ikkje mot fleire dagar, men mot den siste og endelege natta. «Døden tar meg riktig nok att, men det går langsamt. I motsetning til dei andre her et han meg nedanfrå og opp, dryger det ut, som om han skjer små bitar med kniv og gaffel.»
«Eit stykke ut i lesinga tar eg til å sakne meir som kan gi eit løft i alt det dystre.»
Boka er full av slike treffande formuleringar som gjer lesaropplevinga sterk og sugande, sjølv om soga er noko av det mest tragiske eg har lese på lenge. Her er også mykje svart humor, som i scena der Gonhild spør ein besøkande på sjukeheimen om korleis vedkomande stiller seg til aktiv dødshjelp, får ein usikker latter til svar – og straks føyer til at det slett ikkje er teoretisk meint.
Berre i bøkene
Tidsplana vekslar mellom notida på sjukeheimen og tilbakeblikk på det lange livet. Gonhild har budd heile livet i Bø, ho har knapt vore utanfor kommunegrensa. Rotfesta i bygda har ho likevel mangla eit sterkare feste inne i seg sjølv.
Som så mange kvinner både før og etter henne, kom Gonhild i «ulykka» som ung. Livsvegen vart staka ut utan at ho sjølv fekk ta eigne val, med ein mann ho ikkje elska, på ein gard som ikkje interesserte henne. Dei fleste dagane vart grå. I litteraturen fann ho trøyst og meining, både gjennom bøker ho las og tekstar ho sjølv skreiv. Ho fekk utgitt ei diktbok, ein triumf då det hende, men det forandra likevel ikkje livet.
Denne kvinna har levd med stor distanse til dei rundt seg, samstundes som ho har mangla det eigne rommet der ho kunne ha fått bruke og utvikle evnene sine. No, på sjukeheimen, har ho sitt eige rom i fysisk forstand, men rår ikkje lenger over eige liv eller eigen kropp.
Med mannen fekk ho dottera Helga. Tilhøvet mellom mor og dotter er det største smertepunktet i boka. Gonhilds manglande livslykke hindrar henne i å skape ein god relasjon. Ho er ikkje direkte slem, men avvisande og distansert. Jentungen søkjer naturleg nok til far sin. Gonhild blir einsam i sin eigen familie. Vi får nokre glimt attende til hennar eigen barndom i ein familie med lite varme, noko som gir litt av svaret på Gonhilds manglande morsevner.
Pakke ned hårrullane
Helga kjem ikkje til hundreårsdagen. Men på sjukeheimen dukkar det opp ei anna yngre kvinne, journalisten som skal lage reportasje om den store dagen. Til å byrje med er Gonhild tverr og uvillig, men ho tør etter kvart opp. Samtalene bringar glimt av lys inn i mørkeret den gamle lever i. Det trengst, eit stykke ut i lesinga tar eg til å sakne meir som kan gi eit løft i alt det dystre. Sjukeheimslivet er skildra like trist som dei fleste av oss vel har inntrykk av at det er. Dei fleste her lengtar etter «å pakke hårrullane ned for godt».
Det er i alle fall ein særs vellykka roman den relativt unge Elin Eika Bringa har skrive. Med få unnatak er språket botnsolid, og forfattaren viser ei imponerande innleving i livet til eit veldig mykje eldre menneske. Spørsmåla ho reiser, gjeld oss alle, før eller seinare, på den eine eller andre måten. Kven er vi når vi ikkje lenger hugsar oss sjølve?
Hilde Vesaas
Hilde Vesaas er forfattar, lektor og fast meldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.