Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Thriller
Regi: Ole Bornedal
Nattevakten: Demoner går i arv
Med: Fanny Leander Bornedal, Nikolaj Coster-Waldau, Kim Bodnia
Kinofilm
Det er gått mange år sidan mor til Emma (Bornedal) tok livet av seg. Ho klarte ikkje traumaa etter at ho og kjærasten (og no far til Emma) Martin nesten vart drepne. Dette skjedde for tretti år sidan, då ein seriemordar gjekk laus på sjukehuset der Martin jobba som nattevakt. Og som tittelen avslører: Marerittet vender tilbake. Kanskje dreping faktisk er arveleg?
Off-følgjar
Eg hugsar godt då den fyrste Nattevakten (1994) kom på kino. Det må vera den skumlaste filmen eg såg det året, berre skikkeleg ekkel. Heile tida lurar du på kva lyden rundt hjørnet er, og samtidig veit du at det kjem til å vera fælt. Når settingen er nattevakt på rettsmedisinsk, altså likhuset, veit du at det ikkje blir koseleg.
Regissør Ole Bornedal har samla mesteparten av gjengen frå 1994, utanom Sofie Gråbøls Kalinka, som då ifølgje manus gjorde sjølvmord. Den gongen spelte Kim Bodnia den sprø jusstudentkompisen til Martin, og det var han som la til rette for alle dei gufne likhuspåfunna som bygde opp til skrekken.
«Eg lurar på kva i alle dagar Bornedal vil med dette her.»
Bornedal må ta all skulda – han har skrive manus og regissert begge filmane, og han kan umogleg ha brukt gode konsulentar på dette her, snarare fått grønt lys på grunn av det lovande utgangspunktet, som eg jo forstår at det er freistande å laga ein oppfølgjar til – men dette er den tammaste, kjedelegaste, blodfattigaste, minst skrekkgrøssande horrorfilmen eg kan tenkja meg.
Faktisk – eg skulle klart å tenkja meg til ein langt skumlare film sjølv. Kinoen har slengt på kategoriane skrekk, grøssar og horror, noko som må vera tidenes lovar-og-lyg frå den kanten.
Kvifor?
Skrekkfilmar er ofte ikkje truverdige, og det kan vera greitt, men her går det på så teite ting som at ho får veninna til å ta vakta for seg, som om det ikkje er rutinar for noko på eit moderne sjukehus. Eller moderne – det er totalt usannsynleg at noko som helst dansk sjukehus held denne standarden. Me snakkar møll i lampane og ein resepsjonsdisk som ser ut som noko rekvisittavdelinga fekk inn frå den hippaste bruktdesignsjappa i byen.
Kvar gong noko verkar som om det byggjer seg opp, kjem ein lang sekvens med mas og mimring, og eg lurar på kva i alle dagar Bornedal vil med dette her. Dottera gjer ein god nok skodespelarjobb som Emma, men eg får jo tru at nepo baby-fenomenet ikkje har gått så langt som til at far lagar film berre for hennar skuld. Demonar går jo i arv, som Bornedal insinuerer med tittelen.
Eg trur ikkje pulsen steig ein einaste gong, med unntak av då døra gjekk igjen i kinosalen før visninga og eg blei letta over at eg ikkje skulle sitja og vera redd åleine. Akkurat det hadde eg ikkje grunn til å uroa meg for.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Nattevakten
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Thriller
Regi: Ole Bornedal
Nattevakten: Demoner går i arv
Med: Fanny Leander Bornedal, Nikolaj Coster-Waldau, Kim Bodnia
Kinofilm
Det er gått mange år sidan mor til Emma (Bornedal) tok livet av seg. Ho klarte ikkje traumaa etter at ho og kjærasten (og no far til Emma) Martin nesten vart drepne. Dette skjedde for tretti år sidan, då ein seriemordar gjekk laus på sjukehuset der Martin jobba som nattevakt. Og som tittelen avslører: Marerittet vender tilbake. Kanskje dreping faktisk er arveleg?
Off-følgjar
Eg hugsar godt då den fyrste Nattevakten (1994) kom på kino. Det må vera den skumlaste filmen eg såg det året, berre skikkeleg ekkel. Heile tida lurar du på kva lyden rundt hjørnet er, og samtidig veit du at det kjem til å vera fælt. Når settingen er nattevakt på rettsmedisinsk, altså likhuset, veit du at det ikkje blir koseleg.
Regissør Ole Bornedal har samla mesteparten av gjengen frå 1994, utanom Sofie Gråbøls Kalinka, som då ifølgje manus gjorde sjølvmord. Den gongen spelte Kim Bodnia den sprø jusstudentkompisen til Martin, og det var han som la til rette for alle dei gufne likhuspåfunna som bygde opp til skrekken.
«Eg lurar på kva i alle dagar Bornedal vil med dette her.»
Bornedal må ta all skulda – han har skrive manus og regissert begge filmane, og han kan umogleg ha brukt gode konsulentar på dette her, snarare fått grønt lys på grunn av det lovande utgangspunktet, som eg jo forstår at det er freistande å laga ein oppfølgjar til – men dette er den tammaste, kjedelegaste, blodfattigaste, minst skrekkgrøssande horrorfilmen eg kan tenkja meg.
Faktisk – eg skulle klart å tenkja meg til ein langt skumlare film sjølv. Kinoen har slengt på kategoriane skrekk, grøssar og horror, noko som må vera tidenes lovar-og-lyg frå den kanten.
Kvifor?
Skrekkfilmar er ofte ikkje truverdige, og det kan vera greitt, men her går det på så teite ting som at ho får veninna til å ta vakta for seg, som om det ikkje er rutinar for noko på eit moderne sjukehus. Eller moderne – det er totalt usannsynleg at noko som helst dansk sjukehus held denne standarden. Me snakkar møll i lampane og ein resepsjonsdisk som ser ut som noko rekvisittavdelinga fekk inn frå den hippaste bruktdesignsjappa i byen.
Kvar gong noko verkar som om det byggjer seg opp, kjem ein lang sekvens med mas og mimring, og eg lurar på kva i alle dagar Bornedal vil med dette her. Dottera gjer ein god nok skodespelarjobb som Emma, men eg får jo tru at nepo baby-fenomenet ikkje har gått så langt som til at far lagar film berre for hennar skuld. Demonar går jo i arv, som Bornedal insinuerer med tittelen.
Eg trur ikkje pulsen steig ein einaste gong, med unntak av då døra gjekk igjen i kinosalen før visninga og eg blei letta over at eg ikkje skulle sitja og vera redd åleine. Akkurat det hadde eg ikkje grunn til å uroa meg for.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Nattevakten
Fleire artiklar
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) på pressekonferanse etter framlegginga av statsbudsjettet måndag. For dei som er opptekne av klima, var ikkje budsjettet godt nytt.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB
Kapitulasjon i klimapolitikken
Regjeringa veit ikkje om statsbudsjettet bidreg til å redusere eller å auke klimagassutsleppa. Derimot er det klart at det nasjonale klimamålet for 2030 ikkje blir nådd.
Etter nokre år er det ikkje like heitt mellom Maria (Helga Guren) og Sigmund (Oddgeir Thune).
Foto: Filmweb.no
«Regissør og manusforfattar Lilja Ingolfsdottir står for den mest klaustrofobiske filmen på lange tider – og ein av dei beste.»
Foto: Agnete Brun
Med den monumentale boka Sjøfareren Erika Fatland gitt oss eit uvant, og skremmande, perspektiv på europeisk kolonialisme.
Moss–Horten-ferja er den mest trafikkerte i landet. Skjer det noko uføresett, som då dei tilsette blei tatt ut i LO-streik i fjor, veks køane på begge sider av fjorden.
Foto: Terje Bendiksby / AP / NTB
Ferja, ein livsnerve for mange, er eigd av folk vi ikkje aner kven er, utanfor vår kontroll.
Kongsbonden Johan Jógvanson bur i den Instagram-venlege bygda Saksun. Men sjølv om han skjeller ut turistar, er det ikkje dei han er forbanna på. Det er politikarane inne i Tórshavn.
Alle foto: Hallgeir Opedal