Instrumentalistane i Stones-kulissane
Brian Jones og Mick Taylor gav dei tidlege albuma til The Rolling Stones ekstra djupn.
Rollings Stones fotografert i London i 1969. F.v. Mick Taylor, Charlie Watts, Mick Jagger, Keith Richards og Bill Wyman.
Foto: AP / NTB scanpix
Rolling Stones
Tilrådd lytting:
The Rolling Stones – England’s Newest Hit-makers (1963)
Aftermath (1965)
Between The Buttons (1966)
Their Satanic Majesties Request (1967)
Sticky Fingers (1971)
Rolling Stones
Tilrådd lytting:
The Rolling Stones – England’s Newest Hit-makers (1963)
Aftermath (1965)
Between The Buttons (1966)
Their Satanic Majesties Request (1967)
Sticky Fingers (1971)
Eg var nyleg på Rolling Stones-konsert, på Olympia Stadion i Berlin. Dei eldgamle rockarane var ute på ny turné femtiseks år etter at gruppa vart danna i 1962, og grunnane til å gå på konsert var fleire: Eg var så opptatt av Stones i elleveårsalderen at eg omtrent berre høyrde på musikken deira i eit heilt år, og eg oppdaga mykje seinare, i vaksen alder, kor bra dei beste innspelingane deira var. Eg synest framleis Sticky Fingers og Let It Bleed er fantastiske album, nesten femti år etter at dei kom ut.
Dei gamle musikarane var i storform på det svære stadionet, framfor 60.000 tilskodarar, og konserten viste seg å verta ei formidabel oppvisning i eigenarta rockeestetikk.
Eg skal i denne teksten ta for meg to tidlegare medlemmar av Stones som hadde mykje å seie for lydbiletet på albuma frå dei fyrste ti–tolv åra.
Brian Jones
Gitarist og multiinstrumentalist Brian Jones var original Stones-medlem fram til han vart sparka ut av gruppa i 1969. Det var han som opphavleg starta bandet, gav det namn og hyra Keith Richards og Mick Jagger til å vera med. I byrjinga song han òg unisont med Jagger på fleire låtar, og han var eit naturleg midtpunkt som bandsjef. Seinare tok Jagger og Richards over rollene som bandleiarar og låtskrivarar, og Brian Jones vart meir som ein kolorist og arrangør på låtane, der han spelte tidvis nokså eksotiske instrument, til dømes sitar, dulcimer, cembalo, mellotron, theremin, marimba, tamboura og diverse treblåsinstrument.
Legg ekstra merke til det rytmiske, Howlin’ Wolf-aktige munnspelet på «Not Fade Away». Eller den dynamiske og levande Elmore James-påverka slidegitaren på «Little Red Rooster», marimbaspelet på «Under My Thumb», den nydelege barokkpåverka blokkfløyta på «Ruby Tuesday» og den jagande mellotronen på slutten av «We Love You». Dette er berre nokre få døme på Jones’ fingeravtrykk i Stones-katalogen. Elles laga han på eiga hand flott og meir eksperimentell filmmusikk til kultfilmen A Degree of Murder frå 1966, spelt inn med musikarane The Master Musicians of Jajouka frå fjella i Marokko i 1967.
Mick Taylor
Mick Taylor kom til Stones i 1969 som tjueåring, direkte frå bandet og institusjonen John Mayall’s Bluesbreakers (ein kan høyre han der som svært talentfull bluesgitarist på plata Crusade, i arven etter Otis Rush, Albert King, Peter Green og Eric Clapton).
Med The Rolling Stones er han særskilt skinande på Sticky Fingers frå 1971, der han bidreg med stemningsskapande gitarspel. Sjekk ut låtane «Sway» og «Moonlight Mile», der Taylor spelte ei avgjerdande rolle i arrangementa. Han utvikla seg etter kvart til å verta ein særprega slidegitarist og hadde ein solid rytmisk spelestil som utfylte Keith Richards’ enkle rockeriff og gav substans til låtane. Han var med fram til 1974, då han gjekk lei det intense turnélivet og overlét stafettpinnen til Ronnie Wood, som framleis er med i dag.
Stein Urheim
Stein Urheim er musikar og fast skribent i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Eg var nyleg på Rolling Stones-konsert, på Olympia Stadion i Berlin. Dei eldgamle rockarane var ute på ny turné femtiseks år etter at gruppa vart danna i 1962, og grunnane til å gå på konsert var fleire: Eg var så opptatt av Stones i elleveårsalderen at eg omtrent berre høyrde på musikken deira i eit heilt år, og eg oppdaga mykje seinare, i vaksen alder, kor bra dei beste innspelingane deira var. Eg synest framleis Sticky Fingers og Let It Bleed er fantastiske album, nesten femti år etter at dei kom ut.
Dei gamle musikarane var i storform på det svære stadionet, framfor 60.000 tilskodarar, og konserten viste seg å verta ei formidabel oppvisning i eigenarta rockeestetikk.
Eg skal i denne teksten ta for meg to tidlegare medlemmar av Stones som hadde mykje å seie for lydbiletet på albuma frå dei fyrste ti–tolv åra.
Brian Jones
Gitarist og multiinstrumentalist Brian Jones var original Stones-medlem fram til han vart sparka ut av gruppa i 1969. Det var han som opphavleg starta bandet, gav det namn og hyra Keith Richards og Mick Jagger til å vera med. I byrjinga song han òg unisont med Jagger på fleire låtar, og han var eit naturleg midtpunkt som bandsjef. Seinare tok Jagger og Richards over rollene som bandleiarar og låtskrivarar, og Brian Jones vart meir som ein kolorist og arrangør på låtane, der han spelte tidvis nokså eksotiske instrument, til dømes sitar, dulcimer, cembalo, mellotron, theremin, marimba, tamboura og diverse treblåsinstrument.
Legg ekstra merke til det rytmiske, Howlin’ Wolf-aktige munnspelet på «Not Fade Away». Eller den dynamiske og levande Elmore James-påverka slidegitaren på «Little Red Rooster», marimbaspelet på «Under My Thumb», den nydelege barokkpåverka blokkfløyta på «Ruby Tuesday» og den jagande mellotronen på slutten av «We Love You». Dette er berre nokre få døme på Jones’ fingeravtrykk i Stones-katalogen. Elles laga han på eiga hand flott og meir eksperimentell filmmusikk til kultfilmen A Degree of Murder frå 1966, spelt inn med musikarane The Master Musicians of Jajouka frå fjella i Marokko i 1967.
Mick Taylor
Mick Taylor kom til Stones i 1969 som tjueåring, direkte frå bandet og institusjonen John Mayall’s Bluesbreakers (ein kan høyre han der som svært talentfull bluesgitarist på plata Crusade, i arven etter Otis Rush, Albert King, Peter Green og Eric Clapton).
Med The Rolling Stones er han særskilt skinande på Sticky Fingers frå 1971, der han bidreg med stemningsskapande gitarspel. Sjekk ut låtane «Sway» og «Moonlight Mile», der Taylor spelte ei avgjerdande rolle i arrangementa. Han utvikla seg etter kvart til å verta ein særprega slidegitarist og hadde ein solid rytmisk spelestil som utfylte Keith Richards’ enkle rockeriff og gav substans til låtane. Han var med fram til 1974, då han gjekk lei det intense turnélivet og overlét stafettpinnen til Ronnie Wood, som framleis er med i dag.
Stein Urheim
Stein Urheim er musikar og fast skribent i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Teikning: May Linn Clement
Forgard i nord
Kan USA kome til å ta over Grønland med makt?
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet i november i fjor.
Foto: Dag og Tid
Fylgjene av konkurransestaten
Rune Slagstad syner korleis venstresida lenge har gløymt røtene og prinsippa sine. Der andre held seg til vande spor, gjenetablerer han vona om at vi kan finne ut av kva som er viktigast å diskutere.
Jean-Marie Le Pen døydde 7. januar, 96 år gamal.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB
Ein politisk krigar har falle
Jean-Marie Le Pen (1928–2025) vart ein nybrotsmann for all høgrepopulisme i dag.