Bok
Reflektert og velskrive
Å lese Torvald Steen er mat for hjernen.
Publisert
«Så møtes vi her i denne kulturens høyborg», sa Torvald Steen da vi gjekk oss på kvarandre i taxfreebutikken på København-ferja for tretti år sidan, og denne lune og danna ironien kjenner eg glimtvis att når eg les dei tolv essaya i Min naive sjel. Eller essay – Steen kallar tekstane «forsøk», som er grunntydinga av det franske ordet essai.
Torvald Steen lir av ein arveleg muskelsjukdom som gjer at han i dag bruker rullestol, og i opningsessayet skriv han om korleis familien, og særleg mora, fortrengde og helst ville gløyme realitetane. Denne bevisste gløymsla følgjer med vidare når Steen tar for seg historiske personar og hendingar. Han leitar etter dei kvite felta på kartet, det som er gløymt eller feia under teppet, og når det blir løfta fram, gjer at verdsbildet vårt slår sprekkar og vi ser «dei andre» i eit nytt perspektiv.
Poenget til Steen er at vi aldri skal gløyme eller fortrenge.
Steen bruker ofte leksikalske oppslag som utgangspunkt for eigne refleksjonar, eiga undring og søking etter sanning kring for eksempel Karl 12.s fem år i Det osmanske riket, Aleksander den stores siste dagar, motsetningane mellom Rikard Løvehjerte og Saladin, og sjølv om han både i romanar og essay skildrar mektige og dominerande historiske personar, er han alltid solidarisk med dei svakaste og underprivilegerte.
Denne humanismen kjem fint fram i eit essay om Sigrid Undset som Steen tar i forsvar mot dei nedlatande vurderingane som blant andre Georg Johannesen og Kåre Lunden leverte. Det Steen legg vekt på, er Sigrid Undsets blikk for dei svakaste, dei som treng hjelp for å greie seg i kvardagen, dei utsette, dei som eit sorteringssamfunn fort kan kvitte seg med.
Steens interesser femner vidt og dekker felt som historie, politikk, økonomi, kultur, religion og filosofi, arkitektur, kunst og litteratur. Ja, og så sport, og her hentar han Veikko Hakulinen fram frå gløymsla i essayet «3.33.33», den tida han brukte da han vann femmila i Holmenkollen i OL i 1952.
Torvald Steen har alltid vore eit engasjert menneske, og han har eit stort nettverk og mange venner innanfor både politikken og litteraturen. Han er tydeleg når han skriv om vennskapet med Reiulf Steen, og han er tydeleg når han skriv om «Vår naive tro på velferdsstaten». Ingen skal heller vere i tvil om kva han meiner om det som i desse dagar skjer i Gaza.
Poenget til Steen er at vi aldri skal gløyme eller fortrenge, men alltid prøve å sjå bak maktas fasadar. Det er det som er litteraturen og forfattaren sitt samfunnsansvar.
