Leiken mot døden
Ei spenstig blanding av det brutale og det vakre i ei framsyning som godt kunne vore korta ned.
Heidi Gjermundsen Broch speler Vilde, her omgitt av dei imaginære «personane» i romanen, Rotta og Reven, spelte av høvesvis Karl-Vidar Lende og Thea Lambrechts Vaulen.
Foto: Monica Tormassy
Det Norske
Teatret, Scene 2
Beate Grimsrud:
Eg føreslår at vi vaknar
Til nynorsk ved Gunnhild Øyehaug
Dramatisering: Charlotte Frogner og Toril Solvang-Kaiyambakis
Regi: Charlotte Frogner
Scenografi og kostymedesign: Christina Lovery
Komponist: Michaela Antalová
Lysdesign: Oscar Udbye
Nok ei teaterframsyning basert på ein fersk roman. Underleg at denne trenden ikkje skal snu. Når det er sagt, finst det lettare tilgiving for godt teater, som dette, enn for ein del av det halvgode som norske teaterscenar dei siste tiåra har gitt oss i form av ufordøya skjønnlitteratur. Men heller ikkje her har ein makta setje punktum i tide. Især sluttscena er blitt altfor langdryg.
Den godt over 500 sider lange romanen dette stykket byggjer på, var noko av det siste Beate Grimsrud (1963–2020) rakk å gjere ferdig før kreften gjorde ende på henne. Som med Vilde Berg i boka og dramatiseringa, som har mykje sjølvbiografisk i seg, men slett ikkje ligg tett opptil eige liv i eitt og alt. Ved sida av sjukdommen og døden er den mest slåande likskapen den språklege leiken, den positive «galskapen» og viljen til å snu det negative til noko positivt.
Livsdyrkande
Det får denne framsyninga godt fram, med ei meir enn velopplagd Heidi Gjermundsen Broch i rolla som den hyperlevande Vilde Berg, som brått får vite at ho har brystkreft. I staden for ei mørk vandring mot dødsriket gjer Broch og resten av teamet dette til noko livsdyrkande, ein både innbiten og humørfylt kamp, der vi likevel kan kjenne på spenninga i den kreftsjuke kroppen.
For ein kamp blir det, og ei tid med venting, venting og venting – på prøvesvar og operasjonar som aldri kjem fort nok. Ein tilstand svært mange kreftpasientar kjenner att. Og ei berg-og-dal-bane mellom von og angst, der stadig nye beskjedar kastar pasienten mellom himmel og helvete – men der òg målstreken for eit altfor kort liv kjem stadig nærare. Då kan det kjennast godt å få slå frå seg mot ein boksesekk som heng ned frå taket (Grimsrud sjølv var jo ein ivrig boksar).
Komisk talent
To figurar især gjer at humoren aldri blir heilt borte. I romanen introduserte Grimsrud Rotta og Reven, imaginære «personar» som på ulike vis gjorde seg gjeldande i handlinga. I denne oppsetjinga har dei fått heilt sentrale roller, både som hjelparar, kommentatorar og fritt agerande aktørar. Scenograf Christina Lovery har gjort både Rotta (Karl-Vidar Lende) og Reven (Thea Lambrechts Vaulen) så levande og realistiske som råd er, samstundes som dei jo er rein fiksjon.
Lende syner eit komisk talent eg ikkje har sett hos han før, vekslande mellom egoisme og forståing, og Vaulen lèt Reven gli inn og ut av ulike roller med den største smidigskap. Loverys scenografi, med eit venterom på eit sjukehus, fungerer storveges.
Heidi Gjermundsen Broch leverer ein fin prestasjon som Vilde. Ho byrjar som ein kombinasjon av Pippi Langstrømpe og forfattaren sjølv, så følgjer vi henne på ferda mot det uunngåelege, men stadig med humørfylt trass og protest mot angst og smerte, fram til det ikkje lenger finst rom for optimisme: «Kvifor held dei eigentleg liv i meg?»
Døden kjem, også her. Men framsyninga viser oss at fram til den dagen, skal vi leve.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Norske
Teatret, Scene 2
Beate Grimsrud:
Eg føreslår at vi vaknar
Til nynorsk ved Gunnhild Øyehaug
Dramatisering: Charlotte Frogner og Toril Solvang-Kaiyambakis
Regi: Charlotte Frogner
Scenografi og kostymedesign: Christina Lovery
Komponist: Michaela Antalová
Lysdesign: Oscar Udbye
Nok ei teaterframsyning basert på ein fersk roman. Underleg at denne trenden ikkje skal snu. Når det er sagt, finst det lettare tilgiving for godt teater, som dette, enn for ein del av det halvgode som norske teaterscenar dei siste tiåra har gitt oss i form av ufordøya skjønnlitteratur. Men heller ikkje her har ein makta setje punktum i tide. Især sluttscena er blitt altfor langdryg.
Den godt over 500 sider lange romanen dette stykket byggjer på, var noko av det siste Beate Grimsrud (1963–2020) rakk å gjere ferdig før kreften gjorde ende på henne. Som med Vilde Berg i boka og dramatiseringa, som har mykje sjølvbiografisk i seg, men slett ikkje ligg tett opptil eige liv i eitt og alt. Ved sida av sjukdommen og døden er den mest slåande likskapen den språklege leiken, den positive «galskapen» og viljen til å snu det negative til noko positivt.
Livsdyrkande
Det får denne framsyninga godt fram, med ei meir enn velopplagd Heidi Gjermundsen Broch i rolla som den hyperlevande Vilde Berg, som brått får vite at ho har brystkreft. I staden for ei mørk vandring mot dødsriket gjer Broch og resten av teamet dette til noko livsdyrkande, ein både innbiten og humørfylt kamp, der vi likevel kan kjenne på spenninga i den kreftsjuke kroppen.
For ein kamp blir det, og ei tid med venting, venting og venting – på prøvesvar og operasjonar som aldri kjem fort nok. Ein tilstand svært mange kreftpasientar kjenner att. Og ei berg-og-dal-bane mellom von og angst, der stadig nye beskjedar kastar pasienten mellom himmel og helvete – men der òg målstreken for eit altfor kort liv kjem stadig nærare. Då kan det kjennast godt å få slå frå seg mot ein boksesekk som heng ned frå taket (Grimsrud sjølv var jo ein ivrig boksar).
Komisk talent
To figurar især gjer at humoren aldri blir heilt borte. I romanen introduserte Grimsrud Rotta og Reven, imaginære «personar» som på ulike vis gjorde seg gjeldande i handlinga. I denne oppsetjinga har dei fått heilt sentrale roller, både som hjelparar, kommentatorar og fritt agerande aktørar. Scenograf Christina Lovery har gjort både Rotta (Karl-Vidar Lende) og Reven (Thea Lambrechts Vaulen) så levande og realistiske som råd er, samstundes som dei jo er rein fiksjon.
Lende syner eit komisk talent eg ikkje har sett hos han før, vekslande mellom egoisme og forståing, og Vaulen lèt Reven gli inn og ut av ulike roller med den største smidigskap. Loverys scenografi, med eit venterom på eit sjukehus, fungerer storveges.
Heidi Gjermundsen Broch leverer ein fin prestasjon som Vilde. Ho byrjar som ein kombinasjon av Pippi Langstrømpe og forfattaren sjølv, så følgjer vi henne på ferda mot det uunngåelege, men stadig med humørfylt trass og protest mot angst og smerte, fram til det ikkje lenger finst rom for optimisme: «Kvifor held dei eigentleg liv i meg?»
Døden kjem, også her. Men framsyninga viser oss at fram til den dagen, skal vi leve.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Cissy Houston
Wikimedia Commons
Arkivet: Emily «Cissy» Houston (1933–2024)
Berlin: Med bandet kring seg står Bob Dylan ved flygelet og spelar munnspel.
Foto: Håvard Rem
Som å lesa ei bok
Dylan (83) vert eldre, men skriv og syng betre.
Teikning: May Linn Clement
«Øving er ei form for arbeid, og sanneleg heng øva etymologisk saman med latin opus (‘arbeid, verksemd’).»
Det var ein fiskar som oppdaga kvalflokken denne fredagsmorgonen, og så gjekk alarmen. Det blei bestemt at han skulle takast inn til Hvannasund. Der venta om lag hundre menneske som var varsla gjennom ei lukka gruppe på Facebook.
Alle foto: Hallgeir Opedal
Grinda kjem!
I dag har eg vore med på å drepe 220 grindkvalar. Ja, mogleg det var 230, eg mista teljinga.
Filmen følgjer Lunies-familien, som har vore splitta i lang tid.
Foto: Selmer Media