«At diktaturene Russland og Kina skulle ha noen historisk rett til å hevne Vestens urett gjennom hundreårene, er helt absurd.»
«At diktaturene Kina og Russland skulle bli noen gode og frelsende partnere for resten av verden siden Vesten lot dem i stikken, står ikke til troende», skriv Jon Haugen.
Foto: Sergei Guneev / Reuters / NTB
7. juni hadde Erik Klepsvik et innlegg i denne avisen. «Ny kurs med endra styrkeforhold?»
Innlegget begynner med en god og riktig beskrivelse av historiens gang de siste tiåra, der Vesten med USA i spissen har prøvd å redde verden fra alt ondt i deres øyne. Det har ikke lykkes, som vi vet i dag. Noe à la don Quijotes kamp mot vindmøller.
Det er stort sett gjennomskuet av resten av verden.
Men så går det over styr. At diktaturene Kina og Russland skulle bli noen gode og frelsende partnere for resten av verden siden Vesten lot dem i stikken, står ikke til troende. Russland og Kina tilbyr utviklingslandene vi ofte omtaler som «det globale sør», handelsavtaler og støtte til utvikling og vekst i bytte mot lojalitet for å styrke sin makt og sitt behov for ressurser og markeder. Dette i konkurranse med Vesten, som av samme grunn prøver å innynde seg i utviklingsøkonomiene, men der flere av landene har trukket seg fra avtalene og samarbeidet fordi Vesten fikk alle fordelene og de fattige landene ulempene.
Dessverre viser det seg at Russlands og Kinas avtaler med utviklingslandene heller ikke er til noen større fordeler enn de Vesten ga til «det globale sør». Kinas «belte og veg»-prosjekter viser at utviklingslandene kommer i skvis med stor gjeldsproblematikk i mange tilfeller.
Videre skremmer Klepsvik med Kina/Russlands overlegne militære styrke og felles interesser der Vesten bør bøye seg for denne og ikke provosere.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
