Clemets ansvarsfraskrivelse
Kristin Clemet kunne fortsatt å spille en konstruktiv rolle i norsk skoledebatt ved å innrømme at reformen hun stod i spissen for, ikke var perfekt, skriv Vidar B. Skretting.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Kristin Clemet vil tydeligvis diskutere alt annet enn det jeg faktisk skrev – nemlig at Kunnskapsløftet var basert på svært mangelfull forskning.
I sitt svar til meg innleder Kristin Clemet med å hevde at jeg «er en av dem som mener å vite hvorfor Norge, og antagelig også andre land, gjør det dårlig i den siste Pisa-undersøkelsen». Siden jeg ikke nevnte Pisa en eneste gang, er jeg usikker på hvilket innlegg hun har lest. Men Clemet vil tydeligvis diskutere alt annet enn det jeg faktisk skrev – nemlig at Kunnskapsløftet var basert på svært mangelfull forskning.
Clemet gjentar påstanden om at Kunnskapsløftet bygget på den beste forskningen man hadde den gangen. Dette stemmer rett og slett ikke. Man forholdt seg ikke til den beste forskningen som forelå på den tiden – og mange av tiltakene ble gjennomført uten å vise til forskning i det hele tatt.
Clemet skriver at «[l]æreplanene er blitt mer kompetansebaserte. Det er et resultat av en samfunnsutvikling som har gjort skolen langt viktigere for menneskers mulighet til å bli integrert i samfunns- og arbeidsliv». Nei, læreplanene har blitt kompetansebaserte fordi Clemet bestemte det. Den syltynne begrunnelsen for den mest radikale endringen i norske læreplaners historie kan Dag og Tids lesere selv finne i NOU-en I første rekke (2003), kapittel 8 (s. 67–82). Den faktiske forskningen som ligger til grunn for denne endringen, er ikke dårlig – den er ikke-eksisterende.
Kompetanse står selvsagt ikke i motsetning til kunnskap, slik Clemet antyder at jeg tror. Men kompetanse kan ikke trenes i isolasjon; den kommer som følge av og forutsetter solid kunnskap. Det går ikke an å bygge kunnskap kumulativt fra klassetrinn til klassetrinn uten at læreplanene spesifiserer hva man faktisk skal lære. Det er derfor det har vært så katastrofalt å tømme læreplanene for innhold.
Videre fremstiller Clemet det som om Kunnskapsløftet var et slags oppgjør med reformpedagogikken. Hvis hun faktisk hadde ønsket å ta et oppgjør med reformpedagogiske metoder – som evidensbasert forskning allerede på den tiden hadde diskreditert – ville det vært lett å gjøre det. Kunnskapsløftet kunne gått inn for at lærere skulle bruke forskningsbaserte pedagogiske metoder. Men i stedet fikk man et fullstendig pedagogisk frislipp.
Clemet kunne fortsatt å spille en konstruktiv rolle i norsk skoledebatt ved å innrømme at reformen hun stod i spissen for, ikke var perfekt. Hun kunne tatt til orde for å gjøre evidensbasert forskning retningsgivende for skolepolitikken fremover. Men i stedet bruker Clemet tid og krefter på å forsvare en nesten 20 år gammel reform, mens hun legger ansvaret for at det gikk galt, på lærerne og skolene som ble tvunget til å gjennomføre den. Dårligere resultater, skriver hun, «handler mest om ledelse og styringen av skolen og om kvaliteten på det pedagogiske arbeidet», mens problemet med reformpedagogiske metoder er «lærerne [som] mangler kompetanse». Ansvarsfraskrivelsen er total.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
