Spørjegransking

Ottar Hellevik

I Dag og Tid 3. februar blir Frode Berglund, forsker ved SSB, intervjuet av Jon Hustad om HL-senterets undersøkelser av antisemittisme og muslimfiendtlighet. De er blitt kritisert av Morten Strøksnes og kritikken besvart i tidligere nummer. Berglunds generelle synspunkter på opplegget for intervjuundersøkelser og feilkilder en må være oppmerksom på, har jeg ingen innvendinger mot. (Med ett unntak, som jeg kommer tilbake til.) Spørsmålet er hvor relevante de er for dette prosjektet.

Det kan nesten virke som om han ikke tror prosjektgruppa er kjent med og har arbeidet målbevisst med disse metodeproblemene. Det er kanskje litt overraskende på bakgrunn av Berglunds studietid på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, der jeg var ansvarlig for pensumbok og undervisning i forskningsmetode. Også andre i prosjektgruppa og Kantar (ei analyse-, informasjons- og rådgivingsgruppe red. merk.) har lang erfaring med surveyforskning. Vi har alle investert mye tid og omtanke i å gjøre kvaliteten til undersøkelsene best mulig. Resultatet foreligger i form av tre store rapporter og en bok.

Det er i de tre rundene i 2011, 2017 og 2021/22 gjennomført omfattende pretester av ulike deler av spørreskjemaet, i form av fokusgrupper og prøveintervjuer. Tolkningsproblemer er grundig diskutert i rapportene, og indeksene som brukes for å måle antisemittisme og muslimfiendtlighet, er validitetstestet. Det er klart at mange kan oppleve påstandene som brukes for å måle fordommer, som vanskelige å besvare. Hensikten er å avdekke hvem som ikke har problemer med å støtte slike generaliserende utsagn, som det er rimelige å tolke som tegn på fordomsfullhet. Det vil selvsagt kunne diskuteres om nivået for negative oppfatninger som indeksene avdekker er det helt riktige. Men uansett gir målene mulighet for å analysere hva som øker sjansen for å ha negative holdninger, og hvordan de utvikler seg over tid. Dette er analysert i rapportene, og det er ingen ting i resultatene i seg selv som tyder på metodemessige svakheter i undersøkelsene. De gir derfor viktig informasjon med tanke på å motarbeide negative holdninger overfor minoriteter.

Det ene punktet der jeg er uenig med Berglund, gjelder utsagnet om at en svarprosent på 6 for utvalget av innvandrere fra muslimske land er «for lite». Dette er en vanlig oppfatning, men mitt poeng er at det ikke er svarprosenten i seg selv som er avgjørende for skjevheten i utvalget, men hvor systematisk eller tilfeldig bortfallet er. Jeg har selv analysert bortfallet i Norsk Monitor, der svarprosenten nå er kommet helt ned i 1 prosent. Til tross for dette er det god overensstemmelse med offentlig statistikk som valgresultater eller SSBs undersøkelser med langt høyere svarprosenter. Her vil Berglund og interesserte lesere kunne ha nytte av disse tre artiklene:

Hellevik, O. (2015). Hva betyr respondentbortfallet i intervjuundersøkelser? Tidsskrift for Samfunnsforskning. 56–2: 211–231.

Hellevik, O. (2016). Extreme nonresponse and response bias. A «worst case» analysis. Quality & Quantity. 50-5: 1969–1991. DOI: 10.1007/s11135-015-0246-5

Hellevik,O. (2023). Respondentbortfall og utvalgsskjevheter i Norsk Monitor. Analyser etter 2021-runden. Notat. Ipsos.

Ottar Hellevik er professor emeritus og medlem av prosjektgruppa.