Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Identitet
Takk til Ida Lødemel Tvedt for essayet «Feltnotat frå kulturkrigane» (12. april) og intervjuet med Judith Butler (19. april). Butler har skrive boka Who’s Afraid of gender. Eg har òg tenkt litt på gender.
Talemåtar kan nok endre kulturen, men ikkje naturen. Det er ikkje rart at antigender-idear kjem fram etter at det har vore prøvd å endre sjølve naturen. Med «flytande kjønn» har ein prøvd å endre den gamle kunnskapen om to kjønn. Butler godtek òg to biologiske kjønn, men tanken om at «gender» skulle vere noko anna, vil eg prøve å argumentere mot:
«Talemåtar kan nok endre kulturen, men ikkje naturen.»
«Kjønn» og «gender» har same ordstamme sjølv om dei har fått forskjellige tydingar etter kvart. Det har med ætt å gjere. Norsk etymologisk ordbok seier: «kjønn: sexus, art, menneskegruppe (organismer) som enten har hankjønns- eller hunkjønnsegenskaper. Av norrønt «kyn» «kjønn, ætt, avkom […] Den indoeuropeiske roten er … *gen- ’føde, avle’».
Dei engelske orda «sex» og «gender» tyder altså det same, begge peiker på ætt og avkom. Det kjønnet ein fekk utdelt ved fødselen – som ein seier (men som faktisk var synleg på ultralyd lenge før fødselen) – det er det ein er. Det hadde i grunnen vore meir i samsvar med fakta å seie «som vart stadfesta» eller «som kom til syne».
Menneske har forskjellig identitetsoppleving og ter seg deretter. Om ein får kommentarar for utsjånaden sin, får ein lage seg eit godt svar. Nokre seier rett ut det dei ser, utan å tenke på om det er sårande, derfor må alle lære seg å takle spydige utsegner. Anten ein må ta buss med karnevalsklede, gå med kontrabass på ryggen eller gå på feil do, får ein berre øve seg på å smile tilbake og seie «ja då» eller noko anna avvæpnande.
Kunne samfunnet ha halde fast ved to kjønn, ville ein kunne unngå mange språklege problem. Då er vi tilbake til naturen, og ein slepp alle korrigerande behandlingar. Alle blir nemnde «han» eller «ho» etter kven dei synte seg å vere ved fødselen – slik det har vore i uminnelege tider – og alle får oppføre seg nett slik dei sjølv vil. Då ville ein innanfor trygge rammer og i pakt med naturen unngå frykta for å krenke eller for sjølv å bli krenkt, og gleda over mangfaldet kunne få blomstre i fred og ro.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Identitet
Takk til Ida Lødemel Tvedt for essayet «Feltnotat frå kulturkrigane» (12. april) og intervjuet med Judith Butler (19. april). Butler har skrive boka Who’s Afraid of gender. Eg har òg tenkt litt på gender.
Talemåtar kan nok endre kulturen, men ikkje naturen. Det er ikkje rart at antigender-idear kjem fram etter at det har vore prøvd å endre sjølve naturen. Med «flytande kjønn» har ein prøvd å endre den gamle kunnskapen om to kjønn. Butler godtek òg to biologiske kjønn, men tanken om at «gender» skulle vere noko anna, vil eg prøve å argumentere mot:
«Talemåtar kan nok endre kulturen, men ikkje naturen.»
«Kjønn» og «gender» har same ordstamme sjølv om dei har fått forskjellige tydingar etter kvart. Det har med ætt å gjere. Norsk etymologisk ordbok seier: «kjønn: sexus, art, menneskegruppe (organismer) som enten har hankjønns- eller hunkjønnsegenskaper. Av norrønt «kyn» «kjønn, ætt, avkom […] Den indoeuropeiske roten er … *gen- ’føde, avle’».
Dei engelske orda «sex» og «gender» tyder altså det same, begge peiker på ætt og avkom. Det kjønnet ein fekk utdelt ved fødselen – som ein seier (men som faktisk var synleg på ultralyd lenge før fødselen) – det er det ein er. Det hadde i grunnen vore meir i samsvar med fakta å seie «som vart stadfesta» eller «som kom til syne».
Menneske har forskjellig identitetsoppleving og ter seg deretter. Om ein får kommentarar for utsjånaden sin, får ein lage seg eit godt svar. Nokre seier rett ut det dei ser, utan å tenke på om det er sårande, derfor må alle lære seg å takle spydige utsegner. Anten ein må ta buss med karnevalsklede, gå med kontrabass på ryggen eller gå på feil do, får ein berre øve seg på å smile tilbake og seie «ja då» eller noko anna avvæpnande.
Kunne samfunnet ha halde fast ved to kjønn, ville ein kunne unngå mange språklege problem. Då er vi tilbake til naturen, og ein slepp alle korrigerande behandlingar. Alle blir nemnde «han» eller «ho» etter kven dei synte seg å vere ved fødselen – slik det har vore i uminnelege tider – og alle får oppføre seg nett slik dei sjølv vil. Då ville ein innanfor trygge rammer og i pakt med naturen unngå frykta for å krenke eller for sjølv å bli krenkt, og gleda over mangfaldet kunne få blomstre i fred og ro.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.