Historie

Nikolaj Frobenius

Torgeir E. Sæveraas bringer i sin omtale av min roman Rasende lys inn et interessant moment, nemlig spørsmålet om hvor ideologisk motivert nazi-angiveren Henry Oliver Rinnan var da han gikk inn i Gestapo, og hvor nazistisk motivert han var gjennom sin tortur-virksomhet i Sonderabteilung Lola (senere kjent som Rinnanbanden).

Historiker Aage Sivertsen beskrev i sin utmerkede Rinnanbanden hvordan Rinnan nærmest snublet inn i Gestapo, delvis fordi han ble avvist i det norske forsvaret. Rinnan var altså ikke særlig nazistisk orientert til å begynne med, men snarere styrt av slu pragmatisme, maktbegjær, underlegenhetsfølelse og storhetstanker.

Vi er nok alle fullstendig enige om at Rinnan utviklet seg til en absolutt monstrøs skikkelse, men det interessante er hvordan han endte der, med dette kalde, onde fliret i rettssaken i Trondheim, 1946.

Nazistene i vår egen historie

Jeg tror ikke vi er ferdige med 2. verdenskrig, faktisk tror jeg ennå ikke vi har begynt å ta inn over oss forståelsen av at 46.000 nordmenn ble dømt som landssvikere etter krigen, og at over 200.000 nordmenn arbeidet for eller med den nazistiske okkupasjonsmakten.

Ved utgangen av sommeren spurte jeg om hvordan vi kan forhindre framveksten av nye høyre-ekstremister hvis vi ikke klarer å se nyansert på nazistene i vår egen historie. Quisling, Rinnan, Vikernes, Breivik. I Norge mener jeg vi har hatt en betydelig motvilje mot å stille psykologiske og eksistensielle spørsmål rundt hvordan ekstremistene ble ekstreme. Er de født med genetiske feil, utstyrt med abnorme psykiske anomalier? Eller er de representanter for de normale utstøtte som skritt for skritt blir radikalisert? Den som har skrevet mest nærgående om dette, er kanskje Aage Storm Borchgrevink i En norsk tragedie (2012).

I romanen Kongonotatene (2018) forsøkte jeg å vise hvordan høyreekstremt tankegods kan influere «vanlige norske gutter på tur i den kongolesiske jungelen». Det er viktig å hedre motstandsheltene fra krigen og å utvise solidaritet med ofrene for nazistenes avskyelige regime. Det står likevel igjen som et åpent spørsmål om vi som fellesskap har kommet til nye innsikter med hensyn til det ubestridelige faktum at de ekstreme vokser ut av vår egen flokk.

Veien til ekstremisme

Å se inn i skyggen av vår egen nære historie innebærer en grad av ubehag og uhygge, for i denne skyggen ligger også innsikten om at også de verste av disse overgriperne – som Henry Rinnan – startet som relativt velfungerende individer som hadde håpløse drømmer, ville hevde seg, gjorde idiotiske valg, ble nazifisert, og skritt for skritt ble et inhumant vrengebilde av det menneskelige. Dette er veien for de fleste ekstremister. De er ikke genfeil. De er ikke rødglødende nazister fra fødselen av. De blir til. Blir formet. Mister gradvis evnen til empati. Bygger hat, stein for stein. Bygger forsvarsmekanismer og paranoia. Misbruker seg selv og omverdenen. Lukker seg inne i syke forestillingsverdener.

Grunnen til at jeg mener det er viktig å nærstudere ekstremistene og se på deres psykologiske, eksistensielle og økonomiske forhold, er at det er den eneste måten vi som samfunn kan være forberedt på nye ekstreme hendelser, nye drap, nye bølger av fascisme.

Nikolaj Frobenius er forfattar.

Les meir:Nikolaj Frobenius tar seg altfor godt til rette i kjeldematerialet. Rinnan-romanen hans er både problematisk og uinteressant
(Dag og Tid 6. september)

Lytt også til intervjuet med Aage Sivertsen om Rinnanbanden.