Dag og Tids folkerettsekspert Cecilie Hellestveit skrev 13. oktober at «Gaza framleis har status av okkupert territorium etter folkeretten, sjølv om israelske styrkar dei siste åre berre har stått rundt Gaza». 24. november gjentok hun påstanden om okkupasjon – uten begrunnelse. Ut fra Haag-konvensjonen er Hellestveits påstand feil.
Haag-konvensjonen fra 1907 art. 42 sier: «En okkupasjon strekker seg bare til et territorium der en myndighet er etablert og kan utøves.» Da Israel trakk seg ut i 2005, hadde Israel ikke lenger noen myndighet der som kunne utøves. Derfor holder ikke påstanden til Hellestveit.
Art. 43 er også relevant: «Den legitime maktens myndighet er i realiteten overført til okkupanten.» Vi må da undersøke hvem som var den «legitime makten». Det folkerettsdokument som da er aktuelt, er Palestinamandatet vedtatt av Folkeforbundet i 1922 som bygde på San Remo 1920. Vestgrensen gikk fra Eilat i sør til vest for Rafah, dvs. Gaza var innenfor.
Egypt okkuperte Gaza i 1948 i strid med folkeretten. Da Israel tok kontroll i 1967, tok man ikke kontroll over en annen stats legitime territorium; men et område jødene var lovet i 1920 og 1922. Derfor er ordet okkupasjon galt i henhold til art. 43.
Da Israel og Egypt inngikk fredsavtale i 1979, var de to landene enige om at riksgrensen skulle gå der den hadde gått ifølge mandatet. Det er derfor Israel som formelt hadde «legitim makt» over området også etter 1979, og fremdeles har det. Det er derfor ingen okkupasjon i folkerettslig forstand.
Hellestveit begrunnet «okkupasjon» med at «Gaza er framleis ein del av det partane skal forhandle om i ei mogeleg løysing som inkluderer Vestbreidda, Jerusalem og Gaza». At hun kom med dette argumentet én uke etter 7. oktober, er merkelig. Hamas viste tydelig at de ikke vil forhandle om land.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
