Skulereformene

Vidar B. Skretting

I siste Dag og Tid avviser Kristin Clemet nok en gang påstanden om at Kunnskapsløftet (LK06) ble gjennomført som en «fiks idé», og viser til at reformen var basert på rådende forskning og fikk støtte av fagfolk. Clemet bør berømmes for å ha forsøkt å lage en forskningsbasert skolereform. Men problemet er at kunnskapsgrunnlaget for LK06 – Stortingsmeldingen Kultur for læring og NOU-en I første rekke – baserer seg på svært mangelfull forskning.

Den kanskje største endringen i Kunnskapsløftet – innføringen av læreplaner med kompetansemål i stedet for konkrete kunnskapskrav – er drøftet over femten sider i NOU-en. Men den eneste «forskningen» man viser til, er internasjonale arbeidsgrupper som forsøker å definere kompetansebegrepet. Det vises ikke til noen forskning som kan støtte at kompetansestyrte læreplaner – eller noen av de andre tiltakene man ville gjennomføre – gir positiv læringseffekt.

Evidensbasert forskning på hvilke metoder som gir best læringsutbytte, er i det hele tatt en mangelvare i norsk pedagogikk. Dette har sammenheng med at det fagpedagogiske miljøet i Norge lenge har vært dominert av såkalt progressiv, aktivitetsorientert eller utforskende pedagogikk. Denne går i korte trekk ut på at læreren skal innta en mindre aktiv rolle som kunnskapsformidler, elevene blir oppfordret til selv å finne frem til kunnskap gjennom prosjektarbeid og utforsking på egenhånd, og det blir lagt større vekt på generelle ferdigheter enn på faktakunnskap.

«I stedet for å kaste ut pedagogikken som ikke fungerte, anbefalte fagfolkene at man heller skulle kaste ut kunnskapsinnholdet.»

Dette høres fint ut i teorien, men empirisk forskning viser at progressive pedagogiske metoder gir langt mindre læringsutbytte enn tradisjonell, lærerstyrt undervisning. Den viser også at et solid fundament av faktakunnskap er en forutsetning for å tilegne seg ferdighetene man er ute etter i skolen.

Den viktigste empirien man legger til grunn i LK06, er for øvrig evalueringen av Reform 97. I stortingsmeldingen er dommen over R97-læreplanene at de var for omfattende, og at kunnskapsinnholdet i læreplanene derfor må nedskaleres. Men her utelates det viktigste.

For hvis man leser selve evalueringsrapporten (Haug, 2003), kommer det frem at lærerne for det meste var fornøyde med læreplanene. Problemet var at det vanskelig lot seg gjøre å forene kunnskapsinnholdet i læreplanene med de progressive pedagogiske metodene som R97 også stilte krav om (s. 44–45). Men i stedet for å kaste ut pedagogikken som ikke fungerte, anbefalte fagfolkene at man heller skulle kaste ut kunnskapsinnholdet. Det er ikke rart norske elever lærer stadig mindre.

Fagpedagogene var for øvrig fullt klar over at det ikke fantes noe forskningsgrunnlag for endringene man gjennomførte. På side 90 i samme rapport heter det: «Det er verd å leggje merkje til at ein ikkje har klart å dokumentere at dei aktivitetsorienterte arbeidsmåtane gjev betre læringsresultat enn tradisjonelle formidlings- og lærarstyrte arbeidsmåtar.» Men den tradisjonelle pedagogikken skulle ut, uansett.

Hovedansvaret for en feilslått skolereform ligger altså ikke hos Clemet og Høyre. Ansvaret ligger hos det fagpedagogiske miljøet generelt, men spesielt hos det såkalte Kvalitetsutvalget som ble ledet av Astrid Søgnen og som leverte kunnskapsgrunnlaget for LK06.

Skoleministeren i Sveriges borgerlige regjering, Lotta Edholm, har nylig gått ut og erklært en slutt på «postmoderne» pedagogikk og innholdsløse læreplaner, som er hennes betegnelse på de samme ideene som har styrt skolen i Norge. Kanskje noen å invitere på neste Civita-seminar?