Nokut alene kan ikke sjekke alle detaljer
Kristin Vinje.
Foto: NOKUT
Jeg har tillit til at de aller fleste studenter er redelige og gjør sitt eget arbeid på en skikkelig måte, skriv Kristin Vinje.
I Dag og Tid forrige uke peker professor emeritus Håvard Teigen på det han mener er systemsvikt i akademia, der det åpnes for juks i stor skala. Han utfordrer Nokut og meg og spør hva vi har gjort for å motvirke dette.
Jeg er ikke like overbevist som Teigen om at vi har en systemsvikt, men det er viktig å agere når man oppdager at kvaliteten svikter. Når Nokut fanger opp kvalitetssvikt gjennom våre kanaler, kan vi både avskilte institusjoner og studieprogrammer, og vi kan igangsette kartlegginger og evalueringer for å se nærmere på kvaliteten. Men med 48 høyere utdanningsinstitusjoner og 300.000 studenter sier det seg selv at Nokut alene ikke kan sjekke alle detaljer, det ville heller ikke vært hensiktsmessig.
Etableringen av Nokut og det systemet vi har for kvalitetssikring av høyere utdanning i Norge kom til gjennom kvalitetsreformen tidlig på 2000-tallet. Da gikk vi fra et system med svært detaljert statlig styring til at institusjonene fikk større ansvar for egen kvalitet, større selvråderett og videre fullmakter. Nokuts rolle i dette systemet er å føre ekstern kontroll på vegne av myndighetene og samtidig bidra til at institusjonene utvikler kvaliteten i sine utdanninger.
Denne organiseringen er tilpasset en virkelighet med både langt flere institusjoner og studenter enn vi hadde før. Det er et tillitsbasert system, der institusjonene selv skal ivareta og videreutvikle kvaliteten i utdanningene sine. Samtidig må de forholde seg til regelverk som setter rammer og krav. Blant annet gjelder det krav til hvordan det skal sikres at studentene har tilegnet seg den kunnskapen som forventes. Innenfor regelverket åpnes det opp for at det kan gjøres lokale tilpasninger, og det mener jeg er fornuftig.
Jeg har tillit til at de aller fleste studenter er redelige og gjør sitt eget arbeid på en skikkelig måte, og jeg forventer at institusjonene i tillegg til faglig dybde sørger for god opplæring i etikk og vitenskapelig metode. Jeg opplever at institusjonene jobber seriøst med disse problemstillingene, men likevel er det dessverre noen som fusker og fremstiller andres arbeid som sitt eget. Det er alvorlig og må slås ned på.
Når det gjelder eksamensformer, er det institusjonene selv som er best egnet til å definere hvordan studentene skal testes, og hvordan det skal sikres at arbeidet de leverer, er deres eget, innenfor gjeldende rammer. Jeg tror ingen er tjent med et statlig kvalitetssikringsorgan som pålegger alle studieprogrammer å ha en bestemt form for testing og vurdering. Det er heller ikke noe vi har myndighet til, og det ville vært svært ressurskrevende å håndheve. Det kunne vært interessant å vite hvordan Teigen ville løst dette.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
