Sæveraas sin felle
I tillegg til å vere landsforrædar og torturist var Henry Rinnan ein notorisk løgnar, skriv Nikolaj Frobenius.
Foto: Arkivfoto / NTB
«Det er en roman som prøver å tenke seg hvordan historiens farligste norske nazist kan ha blitt til.»
Historiker Torgeir Sæveraas skriver i Dag og Tid den sjette september om min roman Rasende lys (Gyldendal Norsk Forlag) og mener boken er uhyre problematisk og uinteressant. Det er i hans fulle rett å mene. Det interessante i denne sammenheng er imidlertid om det ikke er Sæveraas selv som går i en felle når han på en rekke steder i sin «anmeldelse» anfører at det er fullstendig uinteressant å forsøke å se på Rinnan som noe annet enn rødglødende nazist og grotesk torturist, og å se på «økonomiske faktorar og andre private forhold som forklaring på dei ofte groteske handlingane Rinnan gjorde seg skuldig i».
Sæveraas' poeng er tydeligvis at det både er uinteressant og en nærmest uetisk handling i seg selv å se etter andre årsaker enn nazismens groteske ideologi som årsak til at Rinnan ble Gestapos viktigste nordmann i Midt-Norge under andre verdenskrig. Jeg synes standpunktet er interessant og sier mye om hvor kort vi i Norge er kommet i forhold til å tørre å se på de underliggende årsakene til ekstremisme.
Vi vet fra de historiske kildene at Rinnans påstand om at han var rødglødende nazist fra begynnelsen av, er en svært usikker påstand. Henry Rinnan var, i tillegg til å være landsforræder og bandeleder og torturist, også en notorisk løgner. Ola Flyum og Stein Slettebak Wangens Rinnans testamente (2009) viser dette med stor tydelighet, og peker, sammen med flere historiske kilder, på at Rinnans påståtte ideologiske overbevisning knapt var så synlig ved krigsutbruddet. Rinnans familie besto både av motstandsfolk og NS-tilknyttede, og Henry Rinnan selv deltok i de norske styrkene i 1940.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
