Tørke i Amazonas er naturens gang
Erik Martiniussen omtaler i to artikler i Dag og Tid 9. februar den pågående tørken i Amazonas og knytter den til varmen i 2023. De intervjuede forskerne gir inntrykk av at tørken primært er menneskeskapt med et islett av naturlige variasjoner. Kortvarige værfenomener omtales derved som klimaendringer, selv om klima defineres som variasjoner over minst 30 år.
Tørkens hovedårsak er flere samvirkende, naturlige fenomener med kjente variasjoner gjennom tusenvis av år. Nedbør i Amazonas forårsakes primært av den intertropiske konvergenssone (ITCZ) som dannes av vindene (passaten) på nordlig og sørlig halvkule mot ekvator, og som bøyes av mot vest grunnet jordrotasjonen. ITCZ er klodens kraftigste nedbørsområde med over 200 regndager i året. Solens vandring mellom vendekretsene flytter ITCZ og dermed nedbøren, og gir regntid i nordlige Brasil/Amazonas fra november til mars, varierende mellom flom og tørke i tusenvis av år. Dagens tørke er velkjent, og den ekstreme varianten betegnes lokalt som «secas».
El Niño/La Niña-fenomenet i Stillehavet påvirker også vindsystemene og nedbørsmengden. I området mot Equador fant man de siste 93.000 år gjentatte og til dels brå overganger som i perioder også gjenspeilet Atlanterhavsstrømmens sykliske variasjoner på ca. 60 år. Den atlantiske monsuns variable fuktighet påvirker forholdene i Amazonas helt vest til Andesfjellene.
Den mest ekstreme tørken de siste århundrer var fra januar 1877 og gjennom 1878, to år med kraftig El Niño. På verdensbasis forårsaket tørken antagelig 20–60 millioner døde, hvorav rundt 500.000 mennesker i nordøstre Brasil. Dagens situasjon er krevende i nordlige Brasil med Amazonas, men langt fra så dramatisk.
Andre studier viser at solas presesjonssyklus (Milankovic, 22.000 år) påvirker posisjonen av ITCZ med dramatiske følger. For 7000 år siden bidro den til at Sahara var steppelandskap med rikt dyreliv. Den nå mye mindre Tsjadsjøen var blant verdens største i utbredelse. Geologiske lag viser at på den tiden var også de største deler av Amazonas steppeland og ikke regnskog (H.F. Garner, The Origin of Landscapes; A Synthesis of Geomorphology). Naturen og ITCZ kan både redusere og gjenskape regnskog – og ørken. Hva som er gunstigst for kloden, kan diskuteres.
Det er velkjent at de store klimamodellene som forskerne henviser til, beregner ITCZ dårlig. Forskerne har målt nedgang i luftfuktighet i Amazonas på 15–20 prosent. Dette skal redusere vanndampens lokale drivhusforsterkning, ifølge IPCCs hypotese.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
