Politikk

Thorbjørn Jagland

Rune Slagstads storverk De nasjonale strateger fra 1998 har fått et nytt kapittel. Det handler om hvordan den norske velferdsstaten ble forvandlet til en markedsstat. De som i mitt parti, Arbeiderpartiet, vil forstå vår plass i historien, og hvorfor vår tilslutning er halvert, bør lese hele dette verket på 800 sider – ikke bare det nye kapittelet.

Dag og Tid trykket 29. november forelesingen som Slagstad hold for den politiske ledelsen i Finansdepartementet – spissformulert i 13 teser. Dag og Tid har bedt meg om en refleksjon om disse tesene, siden jeg var partileder i årene da politikken ble betydelig lagt om av Jens Stoltenbergs første regjering.

Som kjent overlot jeg i år 2000, etter mange anonyme medieoppslag, ansvaret for å være parlamentarisk leder og dermed statsministerkandidat til Jens Stoltenberg. Det var et sterkt internt press for at Arbeiderpartiet skulle komme tilbake i regjeringskontorene. Høyre ønsket også å bli kvitt Bondevik. Det ble hvisket i korridorene om at jeg hadde en personlig interesse i samme retning fordi det hadde kommet så mye kritikk mot at jeg overlot regjeringsansvaret til sentrumspartiene etter valget i 1997. Dette satte meg i en umulig situasjon. Jeg kunne ikke bidra til et regjeringsskifte som ville bli sett på som taktisk for meg selv. Dessuten mente jeg det var galt å felle Bondevik-regjeringen. Folket liker å skifte regjeringer gjennom valg, ikke gjennom spill på Stortinget.

Stoltenberg benyttet første sjanse og felte regjeringen sammen med Høyre fordi den ikke ville bygge gasskraftverk.

Kravet om handlekraft og fornyelse var stort. Stoltenberg tolket dette på sin måte og hadde fri bane: Velferdsstaten måtte effektiviseres og omorganiseres. Statsbedriftene måtte finne et nytt fotfeste, ikke bare være avhengige av statens kapital. De måtte se utover landets grenser, være i stand til å bygge allianser med private krefter i inn- og utland.

Jeg likte svært dårlig denne dramatiske kursomleggingen. Selv hadde jeg som partileder tatt til orde for å oppnevne sysselsettingskommisjonen på begynnelsen av 1990-tallet, og satt selv i den sammen med de andre partilederne og lederne i LO og NHO. Det var denne som etter mange utredninger, diskusjoner og dialoger lanserte «solidaritetsalternativet». Prosessen var rotfestet i det som er blitt kalt «det norske tillitssamfunnet». Forandringer skulle skje på bakgrunn av utredninger og dialog.

Nå ble slike prosesser erstattet av dype forandringer på svært kort tid. Stoltenberg hadde bedt meg om å være utenriksminister i sin regjering. Samtidig fortsatte jeg som partileder, men var egentlig sjakkmatt i denne rollen. Det ble fort klart for meg at enhver uenighet med statsministeren ville bli sett på som hevntokt. Kontaktene til pressen var gode, slik at ethvert sprell fra meg ville bli slått opp.

Slagstad beskriver hva som skjedde. Under banneret new public management skulle statens mange sektorer markedsrettes. De skulle nå drives under regnskapsloven og dermed bli mer effektive. Sykehussektoren ble selvsagt pekt ut.

Vi kjenner alle historien om hvordan Norge ble delt inn i helseregioner: Sykehusene ble underlagt helseforetakene, alle med sine direktører. Slagstad skriver at vi har fått et direktørvelde som har gått på bekostning av behovet for helsefaglige vurderinger.

Gjennom sykehusreformen er det politiske ansvaret for sykehusene blitt pulverisert. Direktørene, som tjener mye mer enn statsministeren, har overtatt initiativet.

Også i jernbanen har vi hatt liknende utvikling. NSB er blitt til 13 selskaper, alle med sine godt betalte direktører. Men har jernbanedriften blitt mer vellykket?

Kraftforsyningen er også kommet under markedets jernlov. Dette ble påbegynt lenge før Stoltenbergs første regjering, men passet godt inn i det nye mønsteret.

Konkretiseringen av new public mangement-filosofien samt delprivatisering og utsalg av statsbedrifter ble kjørt gjennom i ekspressfart før valget i 2001. Slagstad argumenterer godt for at norsk lov ble satt til side. Den sier at alle store reformer må utredes og sendes på høring. Det er det som skaper tillit.

Gorbatsjov forklarte sine hensikter med perestrojkaen i Sovjetunionen med å sitere Katarina den store, som skrev til Voltaire: «De eksisterende lover må bare berøres med skjelvende hender.» Så ikke i Norge anno 2001. I markedene var det heller ingen «skjelvende hender». Heller ikke i deler av embetsverket som så for seg en mer lysende fremtid. Her handlet man resolutt.

Valget i 2001 ble katastrofalt for Arbeiderpartiet.

Krav om privatisering og markedsretting av alt mulig var et verdensomspennende fenomen. Men folket har ikke fulgt etter. Vi har fått folkelige protester overalt. Denne gangen var det imidlertid ingen samlet venstreside eller arbeiderbevegelse som sto klar til å fange opp den folkelige misnøyen mot en grådig kapitalisme – slik det var på 1930-tallet og utover. Nå ble den fanget opp av høyrepopulistiske partier. De vil egentlig mer av den samme nyliberalismen. Slik sett kan vi si at mange av dem som stemte på Donald Trump, og mange av dem som nå sier de vil stemme på Fremskrittspartiet, gjør det mot sine egne interesser. Men det er disse partiene som står klare til å ta dem imot.

De fleste venstrepartiene er fanget av sin egen historie; det er simpelthen vanskelig å mobilisere folk mot noe man har vært med på å skape.

Svaret fra de tradisjonelle partiene på den framvoksende høyreradikale bølge blir ofte å vise forakt for «populismen». Den tilbyr kun lettvinte løsninger, sies det. Det krever imidlertid etter min mening mer enn karakteristikker for å slå høyrepopulismen tilbake. Slagstad har rett i at en «populistisk venstreside» må komme med et svar. Ikke lettvinte løsninger, men lett forståelige.

Markedsøkonomi er nødvendig og bra der det ligger til rette for det. Hvis det ikke gjør det, får vi dysfunksjonelle markeder. Er for eksempel kraftmarkedet så funksjonelt som det hevdes? Hvorfor oppnår da «tradere» på kraftbørsene millionbonuser for å distribuere en vare som folk er så avhengige av?

Ved markedsrettingen og privatisering ga venstresiden delvis fra seg det som hadde vært dens kjennemerke, nemlig å mobilisere staten til fordel for folk flest. Hovedspørsmålet for venstresiden må være hvordan man kan ta tilbake initiativet. Men da må man kjenne historien for å unngå fortidens feil. Altså det motsatte av å la diskusjonene bevege seg i flyktige meningsmålingers tåkeheim.

Og man bør erkjenne tallene. De forteller at Arbeiderpartiet falt langt ned på 20-tallet allerede ved århundreskiftet. Så hadde man bedre valg i 2005 da den rødgrønne konstellasjonen gikk til valg. I 2009 bar også båten. Men enden på den rødgrønne epoken ble det største borgerlige flertall i Stortinget noensinne (valget i 2013). Vi må spørre hva som gikk galt, for å kunne bygge et sterkere fundament.

Det som er klart, er at så lenge venstresiden operer så fragmentert som nå, vil Høyre og Fremskrittspartiet fortsette å samle 40 prosent eller mer.

Thorbjørn Jagland er tidlegare statsminister, stortingspresident og utanriksminister.