Venstrepopulisme på norsk – en refleksjon
Stoltenberg I-regjeringa på Slottsplassen. Dåverande statsminister Jens Stoltenberg og utanriksminister Thorbjørn Jagland står fremst.
Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB
«Ved markedsrettingen og privatisering ga venstresiden delvis fra seg det som hadde vært dens kjennemerke, nemlig å mobilisere staten til fordel for folk flest.»
Rune Slagstads storverk De nasjonale strateger fra 1998 har fått et nytt kapittel. Det handler om hvordan den norske velferdsstaten ble forvandlet til en markedsstat. De som i mitt parti, Arbeiderpartiet, vil forstå vår plass i historien, og hvorfor vår tilslutning er halvert, bør lese hele dette verket på 800 sider – ikke bare det nye kapittelet.
Dag og Tid trykket 29. november forelesingen som Slagstad hold for den politiske ledelsen i Finansdepartementet – spissformulert i 13 teser. Dag og Tid har bedt meg om en refleksjon om disse tesene, siden jeg var partileder i årene da politikken ble betydelig lagt om av Jens Stoltenbergs første regjering.
Som kjent overlot jeg i år 2000, etter mange anonyme medieoppslag, ansvaret for å være parlamentarisk leder og dermed statsministerkandidat til Jens Stoltenberg. Det var et sterkt internt press for at Arbeiderpartiet skulle komme tilbake i regjeringskontorene. Høyre ønsket også å bli kvitt Bondevik. Det ble hvisket i korridorene om at jeg hadde en personlig interesse i samme retning fordi det hadde kommet så mye kritikk mot at jeg overlot regjeringsansvaret til sentrumspartiene etter valget i 1997. Dette satte meg i en umulig situasjon. Jeg kunne ikke bidra til et regjeringsskifte som ville bli sett på som taktisk for meg selv. Dessuten mente jeg det var galt å felle Bondevik-regjeringen. Folket liker å skifte regjeringer gjennom valg, ikke gjennom spill på Stortinget.
Stoltenberg benyttet første sjanse og felte regjeringen sammen med Høyre fordi den ikke ville bygge gasskraftverk.
Kravet om handlekraft og fornyelse var stort. Stoltenberg tolket dette på sin måte og hadde fri bane: Velferdsstaten måtte effektiviseres og omorganiseres. Statsbedriftene måtte finne et nytt fotfeste, ikke bare være avhengige av statens kapital. De måtte se utover landets grenser, være i stand til å bygge allianser med private krefter i inn- og utland.
Jeg likte svært dårlig denne dramatiske kursomleggingen. Selv hadde jeg som partileder tatt til orde for å oppnevne sysselsettingskommisjonen på begynnelsen av 1990-tallet, og satt selv i den sammen med de andre partilederne og lederne i LO og NHO. Det var denne som etter mange utredninger, diskusjoner og dialoger lanserte «solidaritetsalternativet». Prosessen var rotfestet i det som er blitt kalt «det norske tillitssamfunnet». Forandringer skulle skje på bakgrunn av utredninger og dialog.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
