JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Verdas største humanitære katastrofe

Medan verdas merksemd i stor grad har vore retta mot Palestina–Israel-konflikten og Ukraina, held borgarkrigen i Sudan, som starta i april 2023, fram med uforminska styrke.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Folk som flyktar frå valden i Vest-Darfur.

Folk som flyktar frå valden i Vest-Darfur.

Foto: Zohra Bensemra / Reuters / NTB

Folk som flyktar frå valden i Vest-Darfur.

Folk som flyktar frå valden i Vest-Darfur.

Foto: Zohra Bensemra / Reuters / NTB

7262
20241101
7262
20241101

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Sudan

Krigen i Sudan er meir eller mindre gløymd av verdssamfunnet, ein krig som FN omtalar som verdas største humanitære katastrofe.

Sudan har vore vitne til ulike interne konfliktar sidan sjølvstendet i 1956, konfliktar som primært har råka marginaliserte område som Darfur, Blånilen og Kordofan-statane og det sørlege Sudan. Allereie på 1950-talet braut den første borgarkrigen ut i det sørlege Sudan, ein krig som, avbroten av ein kort fredsperiode, varte heilt til 2005.

Krigen hadde delvis religiøse røter, med det muslimske nord mot det kristne og animistiske sør. Sør-Sudan blei ein sjølvstendig stat i 2011. Konflikten i Kordofan eskalerte rundt 2011 etter at Sør-Sudan blei sjølvstendig, ettersom mange av krigarane i delstaten hadde kjempa saman med Sør-Sudan under borgarkrigen. Etter 2011 har mange i Kordofan kjempa mot regjeringa i Khartoum, ikkje på grunn av religion, men på grunn av politisk og økonomisk marginalisering. Konflikten ved Blånilen har liknande årsaker som konflikten i Kordofan.

Lange røter

Om lag 97 prosent av befolkninga i Sudan identifiserer seg som muslimar. Dei resterande 3 prosentane består hovudsakleg av kristne og medlemmar av tradisjonelle afrikanske religionar, særleg i sør og i enkelte regionar som Kordofan og Blånilen.

Den noverande konflikten har røter i komplekse politiske dynamikkar som minst går tilbake til Bashir-æraen og Darfur-konflikten for to tiår sidan, og starta i april 2023 mellom regjeringshæren, Sudan Armed Forces (SAF), og den paramilitære gruppa Rapid Support Forces (RSF). RSF er ei direkte vidareføring og formalisering av Janjaweed-militsen, men har utvikla seg til å bli ei meir formell militær eining som no spelar ei avgjerande rolle i den pågåande konflikten i Sudan.

General Abdel Fattah al-Burhan av Sudan.

General Abdel Fattah al-Burhan av Sudan.

Foto: Ibrahim Mohammed Ishak / Reuters / NTB

Janjaweed-militsen blei grunnlagd av tidlegare diktator Omar al-Bashir som ein arabisk milits for å knuse opprøret i Darfur som starta i 2003. Dei to stridande partane, med generalane Abdel Fattah al-Burhan og Mohamed Hamdan Dagalo, kjend som Hemedti, i spissen, var tidlegare allierte. Forholdet mellom dei forverra seg på grunn av usemje om korleis RSF skulle innlemmast i den nasjonale hæren. Al-Burhan ønskte ein toårig integrasjonsprosess, medan Hemedti ønskte ti år. Desse rivaliseringane blei ytterlegare forsterka av ambisjonar om makt etter Sudans overgang frå Bashirs styre.

Oppdeling

Krigen har ført til ei territoriell oppdeling, der SAF kontrollerer område langs Nilen nord for Khartoum og den austlege delen av landet med Port Sudan som base. Fleire væpna grupper i Darfur har òg slutta seg til SAF. På den andre sida kontrollerer RSF store delar av Vest-Sudan, mykje av hovudstaden Khartoum og viktige jordbruksområde sør for Khartoum. Brutaliteten i konflikten har ført til ein fullstendig kollaps i vern av sivile, med vilkårleg vald, drap, tortur og seksuelle overgrep, i tillegg til angrep på sjukehus og helsepersonell.

Per oktober 2024 har konflikten i Sudan ført til at over 13 millionar menneske er blitt fordrivne. Dette inkluderer 10,9 millionar internt fordrivne i Sudan, medan meir enn 2,2 millionar har flykta til naboland. I tillegg lir 20 millionar menneske av akutt matmangel.

Kampen om mineralførekomstar er ei sentral drivkraft i konflikten. RSF kontrollerer viktige ressursar, særleg gullgruvene i Darfur, og gullgruvene har blitt ei viktig inntektskjelde for RSF. SAF kontrollerer statseigde selskap og nøkkelsektorar som jordbruk og gruveindustri (utanom dei områda RSF kontrollerer) og olje- og gassektoren.

Konflikten reflekterer òg den djupe økonomiske ulikskapen og marginaliseringa av periferiområde som Darfur, Sør-Kordofan og Nuba-fjella. Samtidig har etniske og stammebaserte skilje forsterka den politiske og militære rivaliseringa. RSF består i stor grad av krigarar frå Darfur-regionen, som er etnisk og sosialt ulike frå elitane i SAF, ofte assosierte med Nord-Sudan.

Sudan har ei lang historie med etnisk vald, inkludert folkemordet i Darfur og pågåande spenningar ved Blånilen og Sør-Kordofan. Konflikten i Darfur involverer kampar mellom RSF og svarte, ikkje-arabiske muslimske grupper som Fur, Masalit og Zaghawa, og RSF blir skulda for etnisk reinsing i byar som Al-Fashir.

Begge sider har blitt skulda for å bruke etnisitet for å konsolidere makt og rettferdiggjere vald.

Klimaendringar og konflikt

Konflikten er ytterlegare forverra av klimaendringane med tørke, varierande nedbørsmønster, uttømming av vasskjelder og ørkenspreiing og har skapt store utfordringar for landbruket og for heile økonomien. Ifølge University of Notre Dames ND-GAIN Matrix er Sudan det 8. mest sårbare av 185 land globalt, og har 175. plass når det gjeld beredskap.

Sjølv om det ikkje finst direkte prov på at klimaendringar åleine utløyser konflikt, er det sterkare indikasjonar på indirekte koplingar, spesielt i allereie sårbare regionar. Når ressursane minkar, blir maktkampen intensivert, og dette kompliserer fredsbyggingsarbeidet ytterlegare.

Er det håp for Sudan?

Per no ser det mørkt ut for ei snarleg løysing på konflikten, sjølv om fleire land prøver å mekle fram ei våpenkvile. Det geopolitiske landskapet, ulike interesser blant utanlandske aktørar og djupe rivaliseringar mellom dei stridande partane har gjort det særs utfordrande å finne ei løysing. Eit av dei få lyspunkta er dei lokalt forankra ERR-initiativa (Emergency Response and Resilience), som har gitt grunnleggjande hjelp til menneske råka av konflikten. ERR-nettverka bygger på Sudans tradisjon for gjensidig hjelp, som nafeer-praksisen, og har spela ei viktig rolle i å støtte lokalsamfunn under krisa. ERR var i år blant dei nominerte til Nobels fredspris.

Sudan har ei relativt godt utdanna befolkning, spesielt samanlikna med fleire naboland, sjølv om det framleis er store utfordringar, spesielt for jenter. Ei godt utdanna befolkning er ein viktig føresetnad for at Sudan skal lukkast i å bevege seg mot ei meir fredelig og demokratisk framtid.

Håpet er at demokratirørsla, som blei knust av militæret i 2019, kan gjenoppstå og setje Sudan på ein ny, fredeleg kurs. For å revitalisere denne rørsla er det avgjerande med ei ny mobilisering av engasjerte og medvitne samfunnsaktørar, samarbeid mellom ulike politiske fraksjonar og støtte internasjonalt. Diverre er miljøet for ei slik revitalisering i dag sterkt avgrensa av dei militære gruppene sin undertrykkande og valdelege politikk overfor demokratiforkjemparar.

Samtidig er mange utanlandske statar involverte i konflikten: Emirata og Tsjad støttar RSF, medan Iran, Qatar og Egypt ser ut til å støtte SAF. Russland, som tidlegare støtta RSF, ser no ut til å ha skifta side og støttar SAF, truleg i byte mot ein marinelogistikkbase ved Raudehavet.

Spørsmålet er kva troikaen med USA, Storbritannia og Noreg, som har spela ei viktig rolle i Sudan, kan gjere for å få slutt på konflikten. Noreg har dobla den humanitære bistanden til Sudan, men minst like viktig er det å få løfta konflikten opp i internasjonale fora, som Tryggingsrådet i FN. Det er inga tid å miste.

Anders Breidlid er professor
ved OsloMet.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Sudan

Krigen i Sudan er meir eller mindre gløymd av verdssamfunnet, ein krig som FN omtalar som verdas største humanitære katastrofe.

Sudan har vore vitne til ulike interne konfliktar sidan sjølvstendet i 1956, konfliktar som primært har råka marginaliserte område som Darfur, Blånilen og Kordofan-statane og det sørlege Sudan. Allereie på 1950-talet braut den første borgarkrigen ut i det sørlege Sudan, ein krig som, avbroten av ein kort fredsperiode, varte heilt til 2005.

Krigen hadde delvis religiøse røter, med det muslimske nord mot det kristne og animistiske sør. Sør-Sudan blei ein sjølvstendig stat i 2011. Konflikten i Kordofan eskalerte rundt 2011 etter at Sør-Sudan blei sjølvstendig, ettersom mange av krigarane i delstaten hadde kjempa saman med Sør-Sudan under borgarkrigen. Etter 2011 har mange i Kordofan kjempa mot regjeringa i Khartoum, ikkje på grunn av religion, men på grunn av politisk og økonomisk marginalisering. Konflikten ved Blånilen har liknande årsaker som konflikten i Kordofan.

Lange røter

Om lag 97 prosent av befolkninga i Sudan identifiserer seg som muslimar. Dei resterande 3 prosentane består hovudsakleg av kristne og medlemmar av tradisjonelle afrikanske religionar, særleg i sør og i enkelte regionar som Kordofan og Blånilen.

Den noverande konflikten har røter i komplekse politiske dynamikkar som minst går tilbake til Bashir-æraen og Darfur-konflikten for to tiår sidan, og starta i april 2023 mellom regjeringshæren, Sudan Armed Forces (SAF), og den paramilitære gruppa Rapid Support Forces (RSF). RSF er ei direkte vidareføring og formalisering av Janjaweed-militsen, men har utvikla seg til å bli ei meir formell militær eining som no spelar ei avgjerande rolle i den pågåande konflikten i Sudan.

General Abdel Fattah al-Burhan av Sudan.

General Abdel Fattah al-Burhan av Sudan.

Foto: Ibrahim Mohammed Ishak / Reuters / NTB

Janjaweed-militsen blei grunnlagd av tidlegare diktator Omar al-Bashir som ein arabisk milits for å knuse opprøret i Darfur som starta i 2003. Dei to stridande partane, med generalane Abdel Fattah al-Burhan og Mohamed Hamdan Dagalo, kjend som Hemedti, i spissen, var tidlegare allierte. Forholdet mellom dei forverra seg på grunn av usemje om korleis RSF skulle innlemmast i den nasjonale hæren. Al-Burhan ønskte ein toårig integrasjonsprosess, medan Hemedti ønskte ti år. Desse rivaliseringane blei ytterlegare forsterka av ambisjonar om makt etter Sudans overgang frå Bashirs styre.

Oppdeling

Krigen har ført til ei territoriell oppdeling, der SAF kontrollerer område langs Nilen nord for Khartoum og den austlege delen av landet med Port Sudan som base. Fleire væpna grupper i Darfur har òg slutta seg til SAF. På den andre sida kontrollerer RSF store delar av Vest-Sudan, mykje av hovudstaden Khartoum og viktige jordbruksområde sør for Khartoum. Brutaliteten i konflikten har ført til ein fullstendig kollaps i vern av sivile, med vilkårleg vald, drap, tortur og seksuelle overgrep, i tillegg til angrep på sjukehus og helsepersonell.

Per oktober 2024 har konflikten i Sudan ført til at over 13 millionar menneske er blitt fordrivne. Dette inkluderer 10,9 millionar internt fordrivne i Sudan, medan meir enn 2,2 millionar har flykta til naboland. I tillegg lir 20 millionar menneske av akutt matmangel.

Kampen om mineralførekomstar er ei sentral drivkraft i konflikten. RSF kontrollerer viktige ressursar, særleg gullgruvene i Darfur, og gullgruvene har blitt ei viktig inntektskjelde for RSF. SAF kontrollerer statseigde selskap og nøkkelsektorar som jordbruk og gruveindustri (utanom dei områda RSF kontrollerer) og olje- og gassektoren.

Konflikten reflekterer òg den djupe økonomiske ulikskapen og marginaliseringa av periferiområde som Darfur, Sør-Kordofan og Nuba-fjella. Samtidig har etniske og stammebaserte skilje forsterka den politiske og militære rivaliseringa. RSF består i stor grad av krigarar frå Darfur-regionen, som er etnisk og sosialt ulike frå elitane i SAF, ofte assosierte med Nord-Sudan.

Sudan har ei lang historie med etnisk vald, inkludert folkemordet i Darfur og pågåande spenningar ved Blånilen og Sør-Kordofan. Konflikten i Darfur involverer kampar mellom RSF og svarte, ikkje-arabiske muslimske grupper som Fur, Masalit og Zaghawa, og RSF blir skulda for etnisk reinsing i byar som Al-Fashir.

Begge sider har blitt skulda for å bruke etnisitet for å konsolidere makt og rettferdiggjere vald.

Klimaendringar og konflikt

Konflikten er ytterlegare forverra av klimaendringane med tørke, varierande nedbørsmønster, uttømming av vasskjelder og ørkenspreiing og har skapt store utfordringar for landbruket og for heile økonomien. Ifølge University of Notre Dames ND-GAIN Matrix er Sudan det 8. mest sårbare av 185 land globalt, og har 175. plass når det gjeld beredskap.

Sjølv om det ikkje finst direkte prov på at klimaendringar åleine utløyser konflikt, er det sterkare indikasjonar på indirekte koplingar, spesielt i allereie sårbare regionar. Når ressursane minkar, blir maktkampen intensivert, og dette kompliserer fredsbyggingsarbeidet ytterlegare.

Er det håp for Sudan?

Per no ser det mørkt ut for ei snarleg løysing på konflikten, sjølv om fleire land prøver å mekle fram ei våpenkvile. Det geopolitiske landskapet, ulike interesser blant utanlandske aktørar og djupe rivaliseringar mellom dei stridande partane har gjort det særs utfordrande å finne ei løysing. Eit av dei få lyspunkta er dei lokalt forankra ERR-initiativa (Emergency Response and Resilience), som har gitt grunnleggjande hjelp til menneske råka av konflikten. ERR-nettverka bygger på Sudans tradisjon for gjensidig hjelp, som nafeer-praksisen, og har spela ei viktig rolle i å støtte lokalsamfunn under krisa. ERR var i år blant dei nominerte til Nobels fredspris.

Sudan har ei relativt godt utdanna befolkning, spesielt samanlikna med fleire naboland, sjølv om det framleis er store utfordringar, spesielt for jenter. Ei godt utdanna befolkning er ein viktig føresetnad for at Sudan skal lukkast i å bevege seg mot ei meir fredelig og demokratisk framtid.

Håpet er at demokratirørsla, som blei knust av militæret i 2019, kan gjenoppstå og setje Sudan på ein ny, fredeleg kurs. For å revitalisere denne rørsla er det avgjerande med ei ny mobilisering av engasjerte og medvitne samfunnsaktørar, samarbeid mellom ulike politiske fraksjonar og støtte internasjonalt. Diverre er miljøet for ei slik revitalisering i dag sterkt avgrensa av dei militære gruppene sin undertrykkande og valdelege politikk overfor demokratiforkjemparar.

Samtidig er mange utanlandske statar involverte i konflikten: Emirata og Tsjad støttar RSF, medan Iran, Qatar og Egypt ser ut til å støtte SAF. Russland, som tidlegare støtta RSF, ser no ut til å ha skifta side og støttar SAF, truleg i byte mot ein marinelogistikkbase ved Raudehavet.

Spørsmålet er kva troikaen med USA, Storbritannia og Noreg, som har spela ei viktig rolle i Sudan, kan gjere for å få slutt på konflikten. Noreg har dobla den humanitære bistanden til Sudan, men minst like viktig er det å få løfta konflikten opp i internasjonale fora, som Tryggingsrådet i FN. Det er inga tid å miste.

Anders Breidlid er professor
ved OsloMet.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Ivo de Figueiredo.

Ivo de Figueiredo.

Foto: Agnete Brun

BokMeldingar

Få kjenner Munch betre

Ivo de Figueiredos tobindsbiografi om Edvard Munch er nyansert og underhaldande.

Henrik Martin Dahlsbakken
Ivo de Figueiredo.

Ivo de Figueiredo.

Foto: Agnete Brun

BokMeldingar

Få kjenner Munch betre

Ivo de Figueiredos tobindsbiografi om Edvard Munch er nyansert og underhaldande.

Henrik Martin Dahlsbakken
Tyske langdistansetog har vorte 20 prosent mindre punktlege på ti år. No får dei ikkje lenger køyre inn i Sveits om dei er forseinka. Sveitsarane fryktar at tyske tog vil skape forseinkingar på eige jarnbanenett.

Tyske langdistansetog har vorte 20 prosent mindre punktlege på ti år. No får dei ikkje lenger køyre inn i Sveits om dei er forseinka. Sveitsarane fryktar at tyske tog vil skape forseinkingar på eige jarnbanenett.

Foto via Wikimedia Commons

Samfunn

Den rustne kjempa

Tyskland treng strategiske investeringar, men både politikarar og veljarar har angst for risiko. No blir det nyval i Europas største økonomi.

Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Tyske langdistansetog har vorte 20 prosent mindre punktlege på ti år. No får dei ikkje lenger køyre inn i Sveits om dei er forseinka. Sveitsarane fryktar at tyske tog vil skape forseinkingar på eige jarnbanenett.

Tyske langdistansetog har vorte 20 prosent mindre punktlege på ti år. No får dei ikkje lenger køyre inn i Sveits om dei er forseinka. Sveitsarane fryktar at tyske tog vil skape forseinkingar på eige jarnbanenett.

Foto via Wikimedia Commons

Samfunn

Den rustne kjempa

Tyskland treng strategiske investeringar, men både politikarar og veljarar har angst for risiko. No blir det nyval i Europas største økonomi.

Sigurd Arnekleiv Bækkelund

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis