Helsevesenet

Per Vaglum

Statsråd Jan Christian Vestre har nå presentert sitt reformprosjekt i Helsevesenet. I den forbindelse har han gledelig nok søkt å forankre sitt forslag til fagorganisasjonene. Han er dermed den første helseminister som de siste 25 år har forsøkt å gjøre en reform nedenfra grasrota og opp til statsråden. Men dette garanterer likevel ikke for at det blir samarbeid og ikke konflikt med grasrota. Alle er enige om FN-charteret, men det blir likevel krig. Helsereformen er allerede sentral i offentlige debatt.

Hva må Vestre gjøre for å forhindre ødeleggende konflikter? Først og fremst må han klare å oppnå nødvendig tillit på grasrota. Men tillit fra grasrota forutsetter at han, på sin side, viser stor nok tillit til sine ansattes kompetanse, dømmekraft og seriøsitet. Han kan vise det på en troverdig måte, om han snarest tar tre grep.

Det første grepet er umiddelbar opphevelse av Helseforetaksmodellen, og i samarbeid med fagfolkene utvikle en tillitsmodell som endrer Helsevesenet fra å være lik en bilfabrikk til å bli en menneskebehandlende organisasjon.

Det er en elementær kunnskap at hvis man skal lykkes med en inngripende reform i en organisasjon som helsevesenet, må det på forhånd være enighet med dem det gjelder om (1) at reform er nødvendig, (2) hva reformen skal omfatte av tiltak som vil merkes av pasientene, og (3) hvilke fagfolk som skal iverksette dem. Prosessen forutsetter en stabil tillit til ledelsens vurderinger.

Et skrekkeksempel på den motsatte fremgangsmåten er statsråd Tønnes og Stoltenberg I-regjeringens innføring av Helseforetaksmodellen i 2001 uten noen som helst forankring i de kliniske miljøene. Tvert imot uttalte Tønne offentlig at reformen måtte gjennomføres i så stort tempo at fagfolkene ikke fikk tid til å protestere. Den «støyen» som likevel kom, har ennå ikke lagt seg.

Svært mange av de 300.000 (og deres familier) som jobber i Helsevesenet, merker daglig følgene av Helseforetaksmodellen som nå videreføres av Ap og Sp. Diskusjonen må ikke isoleres til en diskusjon om økonomi alene. Det innebærer store etiske og faglige problemer å måtte jobbe ved «bilfabrikkens samlebånd» i stedet for i en menneskebehandlende organisasjon. Det kan blant annet fremme en kynisk holdning til pasientene fordi den enkelte behandler ikke må ta ansvaret for hvordan det går videre med sin pasient, men kan skyve det over til neste behandler, og så videre. Eller over til pårørende.

Holdningen kan bli: «Når du får en ny pasient, tenk først på hvordan du kan bli kvitt den.» Statsråd Vestre har nå sjansen til å bli den første helseminister som ikke bare skyver grunnleggende problemer videre til etterkommeren.

Det andre grepet som Vestre må ta, er å øyeblikkelig stoppe utbygningen av mastodonten Nytt Rikshospital på Gaustad og stoppe rivningen av Ullevål sykehus og av forskjellige psykiatriske sykehus.

Med dette kan Vestre vise at han har stor nok tillit til folket på grasrota og de omfattende utredninger og gjennomtenkte vurderinger som de har fått utført. Statsråden var ubetenksom nok til å sette en spade i jorden for Nytt Rikshospital. Den jorden han fikk opp, burde vært brukt til en jordpåkastelse.

Det tredje grepet statsråden må ta for å vinne tilstrekkelig tillit, er å beklage alle de alvorlige feil som helsemyndighetene har gjort de siste 25 år, og som har avslørt for de ansatte en nesten utrolig inkompetanse. Vestre har heldigvis for ham ikke vært med på noen av disse. Han kan derfor beklage dem på vegne av alle sine forgjengere. Og love bot og bedring.

Noen eksempler på det som bør være grunnlaget for beklagelsen, er:

• Neglisjering i årevis av krisen i fastlegeordningen og i rekruttering av sykepleiere.

• En rekke IT-prosjekter som alle har mislykkes, dels fordi det er engasjert inkompetente utviklere. Flere har satt pasienter i fare, og noen gjør det også nå (Helseplattformen).

• Bygging av for små sykehus, noe man på forhånd kunne visst at ville skape ventekøer og snarlig ombygning (Ahus, Kalnes), eller nedlegging av sykehus som nesten umiddelbart måtte bygges opp igjen (Aker), eller det å starte på et nytt sykehus uten tilstrekkelig finansiering til mer enn halvparten (Stavanger).

• Skuebrød i stedet for reelle forbedringer. Et eksempel er statsråd Bent Høies glansnummer: å få ned antall korridorpasienter. Men på bekostning av hvem? Pasientene som måtte skrives ut alt for tidlig for å gi plass. Og reinnleggelser økte.

• Manglende beredskap før pandemien, tross varsel tre år tidligere. Avdelingene knelte.

Hvis Vestre klarer å oppnå en gjensidig tillit og respekt mellom seg selv og de som daglig gjør sitt beste for pasienter og pårørende, kan mange reelle og varige forbedringer bli mulig. Jeg håper han griper sjansen. I så fall blir han historisk.

Per Vaglum er professor dr. med og tidlegare dekan ved det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo.