«Vi må lete andre steder enn i læreplanene, dersom vi skal finne de viktigste årsakene til tilbakegangen i PISA-undersøkelsen.»
Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene, skriv Kristin Clemet.
Gorm Kallestad / NTB
Les også
Frå ein kommentar i Dag og Tid 1. mars .
Teikning av May Linn Clement
Lytt til forskningsfronten
Les også
Den same skulen må vere god for alle
Les også
Kristin Clemet kunne fortsatt å spille en konstruktiv rolle i norsk skoledebatt ved å innrømme at reformen hun stod i spissen for, ikke var perfekt, skriv Vidar B. Skretting.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Clemets ansvarsfraskrivelse
Les også
Skrivebordsskulen
Les også
Med inntoget til fru Clemet og hennar hær fekk vi lærarane erfare at vår lange erfaring og vår fagkunnskap hadde null verdi, skriv den pensjonerte læraren Kirsten Evjen.
Foto: Berit Roald / NTB
Skulen som slagmark
Les også
Historisk skulevedtak
Les også
Fra (ny)norsk til naturfag?
Les også
Kunnskap om kvalitet er viktig
Les også
Fikst frå Clemet
Les også
Foto: Gorm Kallestad
Kunnskapsløft på sviktende grunn
Les også
Frå ein kommentar i Dag og Tid 1. mars .
Teikning av May Linn Clement
Lytt til forskningsfronten
Les også
Den same skulen må vere god for alle
Les også
Kristin Clemet kunne fortsatt å spille en konstruktiv rolle i norsk skoledebatt ved å innrømme at reformen hun stod i spissen for, ikke var perfekt, skriv Vidar B. Skretting.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Clemets ansvarsfraskrivelse
Les også
Skrivebordsskulen
Les også
Med inntoget til fru Clemet og hennar hær fekk vi lærarane erfare at vår lange erfaring og vår fagkunnskap hadde null verdi, skriv den pensjonerte læraren Kirsten Evjen.
Foto: Berit Roald / NTB
Skulen som slagmark
Les også
Historisk skulevedtak
Les også
Fra (ny)norsk til naturfag?
Les også
Kunnskap om kvalitet er viktig
Les også
Fikst frå Clemet
Les også
Foto: Gorm Kallestad
Kunnskapsløft på sviktende grunn
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Skule
Vidar B. Skretting er en av dem som mener å vite hvorfor Norge, og antagelig også andre land, gjør det dårlig i den siste PISA-undersøkelsen (Dag og Tid 2. februar).
Han mener at det skyldes at vi for 18 år siden gikk over fra kunnskapsbaserte til kompetansebaserte læreplaner, og at vi ikke tok et oppgjør med den progressive pedagogikken.
Han klandrer ikke politikerne, for også forskerne gikk inn for dette, men han mener at forskningen var for dårlig.
Skretting berører generelt et helt selvsagt poeng: Når vi fører kunnskapsbasert politikk, må vi basere oss på den beste kunnskapen vi til enhver tid har, og til det som fagfolk oppfatter som beste praksis.
Det betyr ikke at det ikke kommer ny kunnskap, eller at ikke omgivelsene endres og skaper nye utfordringer og behov. Debatten vi i dag har om for eksempel mobilbruk og skjerm i skolen, var hverken aktuell eller mulig å forutse tidlig på 2000-tallet.
Samtidig trekker Skretting, etter min mening, altfor enkle og spekulative konklusjoner, både om hvordan læreplanene ble endret i 2006, og hvilken betydning endringene har hatt.
«Det er kunstig å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap.»
Læreplanene er blitt mer kompetansebaserte. Det er et resultat av en samfunnsutvikling som har gjort skolen langt viktigere for menneskers mulighet til å bli integrert i samfunns- og arbeidsliv. Men det er kunstig, etter min oppfatning, å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap. Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene.
Jeg er også uenig med Skretting i at det ikke ble tatt et oppgjør med det han kaller «den progressive pedagogikken» tidlig på 2000-tallet.
Den gangen var det en bred debatt både om fenomenet «ansvar for egen læring» og om læreplanenes krav til lærerne om å bruke reformpedagogiske metoder, og om hvordan dette hadde feilet.
«Ansvar for egen læring» ble av mange tolket til at læreren skulle avstå fra å styre og lede, og at elevene skulle overlates til seg selv, men det går selvsagt ikke. Det er heller ikke mulig å gjennomføre prosjektarbeid på en god måte, dersom de fysiske forutsetningene ikke er til stede eller lærerne mangler kompetanse.
Jeg tror de fleste som deltok i debatten den gangen, oppfattet Kunnskapsløftet som et oppgjør med ideen om «ansvar for egen læring» og (kravene til) progressiv pedagogikk.
Men selv om jeg er uenig med Skretting, mener jeg at han berører et interessant tema. Utformingen av læreplaner reiser nemlig alltid en lang rekke viktige spørsmål:
Hvor detaljerte eller overordnede skal læreplanene være? Skal de fylles med mål eller krav til bestemte aktiviteter? I hvilken grad skal de vektlegge ferdigheter, kompetanse og kunnskap? Hvor stor autonomi skal lærere, skoler og skoleeiere ha, for eksempel når det gjelder pedagogiske metoder? Og ikke minst: Hvem skal ha innflytelse på hvordan læreplanene skal være, og hvem skal til slutt «vedta» dem?
Dette er viktige spørsmål som alltid må diskuteres når læreplanene skal endres.
Selv tror jeg likevel at vi må lete andre steder enn i læreplanene, dersom vi skal finne de viktigste årsakene til tilbakegangen i PISA-undersøkelsen.
Jeg tror det handler mest om ledelse og styringen av skolen og om kvaliteten på det pedagogiske arbeidet.
Kristin Clemet er leiar i Civita og tidlegare utdannings- og
forskingsminister (H).
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Skule
Vidar B. Skretting er en av dem som mener å vite hvorfor Norge, og antagelig også andre land, gjør det dårlig i den siste PISA-undersøkelsen (Dag og Tid 2. februar).
Han mener at det skyldes at vi for 18 år siden gikk over fra kunnskapsbaserte til kompetansebaserte læreplaner, og at vi ikke tok et oppgjør med den progressive pedagogikken.
Han klandrer ikke politikerne, for også forskerne gikk inn for dette, men han mener at forskningen var for dårlig.
Skretting berører generelt et helt selvsagt poeng: Når vi fører kunnskapsbasert politikk, må vi basere oss på den beste kunnskapen vi til enhver tid har, og til det som fagfolk oppfatter som beste praksis.
Det betyr ikke at det ikke kommer ny kunnskap, eller at ikke omgivelsene endres og skaper nye utfordringer og behov. Debatten vi i dag har om for eksempel mobilbruk og skjerm i skolen, var hverken aktuell eller mulig å forutse tidlig på 2000-tallet.
Samtidig trekker Skretting, etter min mening, altfor enkle og spekulative konklusjoner, både om hvordan læreplanene ble endret i 2006, og hvilken betydning endringene har hatt.
«Det er kunstig å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap.»
Læreplanene er blitt mer kompetansebaserte. Det er et resultat av en samfunnsutvikling som har gjort skolen langt viktigere for menneskers mulighet til å bli integrert i samfunns- og arbeidsliv. Men det er kunstig, etter min oppfatning, å hevde at kompetanse står i motsetning til kunnskap. Man må ha mye kunnskap for å oppnå den kompetansen som beskrives i læreplanene.
Jeg er også uenig med Skretting i at det ikke ble tatt et oppgjør med det han kaller «den progressive pedagogikken» tidlig på 2000-tallet.
Den gangen var det en bred debatt både om fenomenet «ansvar for egen læring» og om læreplanenes krav til lærerne om å bruke reformpedagogiske metoder, og om hvordan dette hadde feilet.
«Ansvar for egen læring» ble av mange tolket til at læreren skulle avstå fra å styre og lede, og at elevene skulle overlates til seg selv, men det går selvsagt ikke. Det er heller ikke mulig å gjennomføre prosjektarbeid på en god måte, dersom de fysiske forutsetningene ikke er til stede eller lærerne mangler kompetanse.
Jeg tror de fleste som deltok i debatten den gangen, oppfattet Kunnskapsløftet som et oppgjør med ideen om «ansvar for egen læring» og (kravene til) progressiv pedagogikk.
Men selv om jeg er uenig med Skretting, mener jeg at han berører et interessant tema. Utformingen av læreplaner reiser nemlig alltid en lang rekke viktige spørsmål:
Hvor detaljerte eller overordnede skal læreplanene være? Skal de fylles med mål eller krav til bestemte aktiviteter? I hvilken grad skal de vektlegge ferdigheter, kompetanse og kunnskap? Hvor stor autonomi skal lærere, skoler og skoleeiere ha, for eksempel når det gjelder pedagogiske metoder? Og ikke minst: Hvem skal ha innflytelse på hvordan læreplanene skal være, og hvem skal til slutt «vedta» dem?
Dette er viktige spørsmål som alltid må diskuteres når læreplanene skal endres.
Selv tror jeg likevel at vi må lete andre steder enn i læreplanene, dersom vi skal finne de viktigste årsakene til tilbakegangen i PISA-undersøkelsen.
Jeg tror det handler mest om ledelse og styringen av skolen og om kvaliteten på det pedagogiske arbeidet.
Kristin Clemet er leiar i Civita og tidlegare utdannings- og
forskingsminister (H).
Les også
Frå ein kommentar i Dag og Tid 1. mars .
Teikning av May Linn Clement
Lytt til forskningsfronten
Les også
Den same skulen må vere god for alle
Les også
Kristin Clemet kunne fortsatt å spille en konstruktiv rolle i norsk skoledebatt ved å innrømme at reformen hun stod i spissen for, ikke var perfekt, skriv Vidar B. Skretting.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Clemets ansvarsfraskrivelse
Les også
Skrivebordsskulen
Les også
Med inntoget til fru Clemet og hennar hær fekk vi lærarane erfare at vår lange erfaring og vår fagkunnskap hadde null verdi, skriv den pensjonerte læraren Kirsten Evjen.
Foto: Berit Roald / NTB
Skulen som slagmark
Fleire artiklar
Frå omslaget til ein utypisk roman om mellom anna sjakk.
Sjakknerden er litt av ein type. Men særleg i litteraturen vert det lite sex.
Dei fleste som satsar på eigen solkraftproduksjon, vil gjerne tru at dei bidreg til reduserte utslepp av klimagassar.
Foto: Frank May / NTB
Solkraftproduksjon: «Dei fleste vil vel gjerne tru at dei bidreg til reduserte utslepp av klimagass.»
Ane Barmen er utdanna skodespelar og musikkvitar. Ho har tidlegare skrive to romanar.
Foto: Maria Olivia Rivedal
Ane Barmen skriv med snert og humor og ein bit alvor om sånt som skjer seg.
Teikning: May Linn Clement
Oppbretta brok i bratta
«Å bretta er i grunnen ‘å gjera bratt’, og i norrønt hadde bretta just tydinga ‘reisa opp, reisa seg’.»
Ole Paus døydde før sjølvbiografien var ferdigskriven.
Foto: Nina Djæff
Eit sandkorn i maskineriet
Ole Paus skriv mest om slektsbakgrunn og mindre om artistkarrieren i sjølvbiografien sin, men det forklarar likevel mennesket Ole Paus.