Støtteapparat
I helga følgde eg opp to tilreisande nieser på skiskyttarstemne. Stort sett meistrar eg slike oppgåver godt, synest eg sjølv, dei får god mat og godt stell. Men på idrettsarenaen er eg ikkje heilt på høgd.
Løypa er ikkje lang, men ho er hard. Eg plasserer meg i ein seig oppoverbakke der eg reknar med at dei treng støtte. Jobben min er å fotografere dei i kule positurar og å heie dei fram.
Det er eit par, tre hundre deltakarar på stemnet. Mange foreldre, trenarar og venninner må ha tenkt same tanke som eg, for dei står i same bakken, og eg noterer meg – med eit ørlite løft i sjølvtilliten – eitt poeng for god taktisk vurdering.
Ei veksande gruppe står der og ventar. Så dukkar den fyrste deltakaren opp nedst bakken, og tre av tilskodarane bryt ut i eit lurveleven: «Kom an! Løft blikket! Du ligg på tredje, tolv sekund bak andre!» Og jenta får nye krefter og fyk opp bakken.
Så er neste jente på veg oppover, og ei ny minigruppe skrik: «Kom igjen! Du har fem sekund opp til ein pallplass!»
Endå ein skiskyttar, ny hurlumlei av eggjande tilrop.
No kjem min kandidat i fint driv, men det er tydeleg at ho treng ekstra kveik for å ta ut det siste. Og det er i denne avgjerande stunda eg sviktar: Eg er berre måteleg interessert i at ho skal presse seg meir. Eigentleg er eg imot konkurranseidrett, kjem eg på, i mi verd skal skiløparar heller nyte turen. Ikkje anar eg korleis ho ligg an i konkurransen heller.
Dermed kjem det berre nokre veike, defaitistiske «kom an» og «stå på» frå meg. Noko mindre motiverande enn ein heiagjeng som ikkje eingong har trua på eigne tilrop, kan vel knapt tenkjast.
Eg er usikker på om ropa mine i det heile når fram. Men øvst i bakken snur ho seg, og auga våre møtest. Ho ser ned på meg frå ei anna verd med ei blanding av forundring og medynk i blikket. Eg tagnar.
Eitt er i alle fall sikkert: Det niesene mine presterte denne helga, kan dei ta all ære for sjølv.
OBO
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
I helga følgde eg opp to tilreisande nieser på skiskyttarstemne. Stort sett meistrar eg slike oppgåver godt, synest eg sjølv, dei får god mat og godt stell. Men på idrettsarenaen er eg ikkje heilt på høgd.
Løypa er ikkje lang, men ho er hard. Eg plasserer meg i ein seig oppoverbakke der eg reknar med at dei treng støtte. Jobben min er å fotografere dei i kule positurar og å heie dei fram.
Det er eit par, tre hundre deltakarar på stemnet. Mange foreldre, trenarar og venninner må ha tenkt same tanke som eg, for dei står i same bakken, og eg noterer meg – med eit ørlite løft i sjølvtilliten – eitt poeng for god taktisk vurdering.
Ei veksande gruppe står der og ventar. Så dukkar den fyrste deltakaren opp nedst bakken, og tre av tilskodarane bryt ut i eit lurveleven: «Kom an! Løft blikket! Du ligg på tredje, tolv sekund bak andre!» Og jenta får nye krefter og fyk opp bakken.
Så er neste jente på veg oppover, og ei ny minigruppe skrik: «Kom igjen! Du har fem sekund opp til ein pallplass!»
Endå ein skiskyttar, ny hurlumlei av eggjande tilrop.
No kjem min kandidat i fint driv, men det er tydeleg at ho treng ekstra kveik for å ta ut det siste. Og det er i denne avgjerande stunda eg sviktar: Eg er berre måteleg interessert i at ho skal presse seg meir. Eigentleg er eg imot konkurranseidrett, kjem eg på, i mi verd skal skiløparar heller nyte turen. Ikkje anar eg korleis ho ligg an i konkurransen heller.
Dermed kjem det berre nokre veike, defaitistiske «kom an» og «stå på» frå meg. Noko mindre motiverande enn ein heiagjeng som ikkje eingong har trua på eigne tilrop, kan vel knapt tenkjast.
Eg er usikker på om ropa mine i det heile når fram. Men øvst i bakken snur ho seg, og auga våre møtest. Ho ser ned på meg frå ei anna verd med ei blanding av forundring og medynk i blikket. Eg tagnar.
Eitt er i alle fall sikkert: Det niesene mine presterte denne helga, kan dei ta all ære for sjølv.
OBO
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.