Ola Bog – diverse sære, frekke, spenstige, dagsaktuelle vers av han ser vi stadig på trykk, også vi som ikkje er på Facebook. Ingen andre opnar eit dikt med tittel «Fillepeller Thon» slik: «Han Olav står ikke med lua i handa./ Han peller ikke flasker han./ Andre gjør den jobben for ham. / Ølbokser og sukkervann…»

Eller hyllar skøytereferent Per Jorsett, som døydde for tre år sidan, 98 år gamal: «Verden er et stormblåst hav/ med kjempesvære bølger./ Hjulet mangler eker, nav./ Apokalypse følger.// Barndoms bølgebryter. Hjemmet./ Ennå går en tynnslitt vaier/ her fra båten til en stemme:/ ‘Det er fire etter Maier.’// Takk for orden i papira. Takk for tryggheten. Takk for alt.»

Fødd på Notodden 1955. Utdanna agronom. Bur i Oslo. Forlaget skriv: Ola Bog er ein ivrig stuntlyrikar som dei seinare åra har presentert nærast daglege politiske og ålmenne betraktningar i poetisk form.

Dette er dikt som ikkje kjem ut på noko standard forlag. Flukten fra ingenting kom på forlaget Andromeda 2011. Norge i blått hvitt og blått, med førre statsminister på omslaget, kom på Forlaget Rødt 2019: «Ja, så hvit så du aldri rasisten/ som har stemt på Siv-Erna for godt./ Og den blåfrosne kråka på kvisten./ Det er Norge i blått, hvitt og blå-ått!»

«Thorbjørn Egner oppdatert» lyder: «En ekte Lofottorsk jeg er./ Ja, jeg er født i strøket her» – og sluttar: «Hvis en til slutt skal spise meg,/ Jeg håper ikke det blir deg./ Med vennlig hilsen, i all hast –/ du blir’kke mett av mikroplast.»

Og sanneleg ei handfull sonettar. Balkeby med mursteinsblokker på Majorstua vert skildra i septemberskumring og småregn – eit fint Oslo-dikt (dei vi har så altfor få av). Som i siste line avslører seg som et blygt kjærleiksdikt.

Jan Erik Vold

Balkeby

Septemberskumringen kom ned til meg

med regnlys i små grå og grønne fly.

Det var en stille invasjon, så sky

som sorg, som barnehjerter som fikk Nei.

Og gjennom ruten så jeg regnvåt vei,

og noen under lilla paraply

som kom, passerte og forsvant, i ly

av mursteinsrøde vegger over seg.

Det var den siste kvelden i september.

Alt var så stille. Og de fjerne lyder

ga bare form til fraværet omkring meg.

Oktober og november og desember.

Det mørknet. Jeg var ingen stjernetyder.

Men hvis jeg tenkte, tenkte jeg på deg.

Ola Bog