Lillebjørn vart norsk folkeeige
Lillebjørn Nilsen er eit framifrå døme på at di meir lokal diktinga er, di meir universell kan ho verta, og di fleire kan ho nå.
Lillebjørn Nilsen fotografert under tildeling av St. Hallvard-medaljen i Oslo Rådhus i 2017.
Foto: Håkon Mosvold Larsen
Då Lillebjørn Nilsen (1950–2024) steig fram som visesongar, markerte han seg som ein av fleire i den norske «visebylgja» kring 1970-talet. Eg opptredde fleire gonger saman med han, og vi treivst bra i lag. Han vart snart ein populær artist som gav ut ein straum av plater, heile tida med fokus på at hovudstaden var hans «plass på jorda».
Lillebjørn vart norsk folkeeige, og han turnerte også utanlands. Meir enn ein bytrubadur var han ein Oslo-trubadur, lokalisert til Alexander Kiellands plass. Han er eit framifrå døme på at di meir lokal diktinga er, di meir universell kan ho verta, og di fleire kan ho nå.
Plateselskapet Grappa planla ein omfattande plateboks med hans innspelingar. Eg vart beden om å skriva ein større artikkel om heile Lillebjørns produksjon, som skulle inngå i CD-boksen Stilleste gutt på sovesal 1. Det vart til saman 10 soloalbum, frå debuten Tilbake (1971) til Nære Nilsen (1993) – alle platetekstane følgde med dei ulike CD-heftene.
«Ein Oslo-trubadur vernar om ein Oslo-poet.»
For min del gjekk seinsommaren og tidleg haust med til at eg lytta meg gjennom heile livsverket, som eg kjende ein del av frå før, men ikkje alt. Eg sat i Nice i Frankrike, lytta og skreiv, teksten vart godkjend av Helge Westbye på Grappa, CD-boksen vart lansert i Oslo på Lillebjørns 60-årsdag 21. desember 2010. Seinare inngjekk min tekst i essaysamlinga Kánon/ kannon/ kanón (2016).
Det er stas når Svein Gjerdåker spør om å få trykkje han opp att som eit minneord om Lillebjørn Nilsen i Dag og Tid. Vår trubadur hadde, som vi veit, eit levande tilhøve til det nynorske språket.
Det er imponerande at Lillebjørn Nilsen, som ikkje gav ut noka ny plate dei siste 30 åra av livet, heldt fram med å vera like populær alle dei åra. Han visste å halda kontakt med publikummet sitt.
Lillebjørn vart min kontaktmann, han ringde meg når det var ting som var feil i hovudstaden. Slik hadde det seg at den bortgøymde bysten av Olaf Bull vart flytta til den gjenoppliva Olaf Bulls plass på Skillebekk. Ein Oslo-trubadur vernar om ein Oslo-poet.
Og ikkje å forgløyma: Tanta til Beate, som vernar om gitartradisjonen frå Django Reinhardt. Nordmannen Lillebjørn Nilsen, han inngår i det store fellesskapet.
Jan Erik Vold
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Då Lillebjørn Nilsen (1950–2024) steig fram som visesongar, markerte han seg som ein av fleire i den norske «visebylgja» kring 1970-talet. Eg opptredde fleire gonger saman med han, og vi treivst bra i lag. Han vart snart ein populær artist som gav ut ein straum av plater, heile tida med fokus på at hovudstaden var hans «plass på jorda».
Lillebjørn vart norsk folkeeige, og han turnerte også utanlands. Meir enn ein bytrubadur var han ein Oslo-trubadur, lokalisert til Alexander Kiellands plass. Han er eit framifrå døme på at di meir lokal diktinga er, di meir universell kan ho verta, og di fleire kan ho nå.
Plateselskapet Grappa planla ein omfattande plateboks med hans innspelingar. Eg vart beden om å skriva ein større artikkel om heile Lillebjørns produksjon, som skulle inngå i CD-boksen Stilleste gutt på sovesal 1. Det vart til saman 10 soloalbum, frå debuten Tilbake (1971) til Nære Nilsen (1993) – alle platetekstane følgde med dei ulike CD-heftene.
«Ein Oslo-trubadur vernar om ein Oslo-poet.»
For min del gjekk seinsommaren og tidleg haust med til at eg lytta meg gjennom heile livsverket, som eg kjende ein del av frå før, men ikkje alt. Eg sat i Nice i Frankrike, lytta og skreiv, teksten vart godkjend av Helge Westbye på Grappa, CD-boksen vart lansert i Oslo på Lillebjørns 60-årsdag 21. desember 2010. Seinare inngjekk min tekst i essaysamlinga Kánon/ kannon/ kanón (2016).
Det er stas når Svein Gjerdåker spør om å få trykkje han opp att som eit minneord om Lillebjørn Nilsen i Dag og Tid. Vår trubadur hadde, som vi veit, eit levande tilhøve til det nynorske språket.
Det er imponerande at Lillebjørn Nilsen, som ikkje gav ut noka ny plate dei siste 30 åra av livet, heldt fram med å vera like populær alle dei åra. Han visste å halda kontakt med publikummet sitt.
Lillebjørn vart min kontaktmann, han ringde meg når det var ting som var feil i hovudstaden. Slik hadde det seg at den bortgøymde bysten av Olaf Bull vart flytta til den gjenoppliva Olaf Bulls plass på Skillebekk. Ein Oslo-trubadur vernar om ein Oslo-poet.
Og ikkje å forgløyma: Tanta til Beate, som vernar om gitartradisjonen frå Django Reinhardt. Nordmannen Lillebjørn Nilsen, han inngår i det store fellesskapet.
Jan Erik Vold
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.